Søkeresultater Results

Med flybåten fra Husvik brygge kan du ta turen ut til Bolærne-øyene og nyte en deilig dag i havgapet. Perfekt nå i sommervarmen! Venter på en venn... Det er like før Flybåten legger til på Mellom Bolærne. Opplev Bolærne med Flybåten Tar du turen ut til Bolærne med Flybåten får du oppleve et unikt øyparadis i Oslofjorden og en naturskjønn båttur ut til de tre historiske øyene. Der venter idylliske strender, flotte turområder og spennende historiske severdigheter. Eier av Flybåten AS, Arne Osmundsvaag har kjørt Flybåten tur-retur Bolærne-øyene fra Husvik Brygge i mange år. - De tre Bolærneøyene har en rik historie og her er det mye spennende som skjer. Øyene var et av sjøforsvarets viktigste kystfort og det var helt stengt for allmennheten da jeg var ung, forteller kaptein Osmundsvaag. Det røde uthuset på Mellom Bolærne gir skygge i varmen og ly for vinden. Badeliv på Mellom Bolæren i Jensesund. Seilbrett for to. Opplevelser på Bolærne-øyene Bolærne-øyene, som ligger i Færder Nasjonalpark, byr på vakker natur, historiske festningsverk og flotte turmuligheter. Østre Bolæren har et tidligere militært anlegg, nå tilrettelagt for besøkende med turstier, restaurant, overnattingsmuligheter og gjestehavn. Mellom Bolæren er kjent for sin rike flora og historiske steder som Grevestua og en bronsealdergravrøys og rester etter krigsfangeleiren på østsiden av øya. Vestre Bolæren tilbyr kyststi, utleiehytter, vakre badeviker og Jensesund Kafé.  Enten du er ute etter eventyr eller avslapning, er Bolærne et deilig reisemål. - Utforsk gamle festningsverk, nyt naturen, finn en rolig piknikplass og ta deg en dukkert. Opplevelsene er bare en båttur unna, anbefaler kapteinen med et smil. - Med Flybåten er det enkelt å utforske disse øyene og nyte en dag i skjærgården. Det er også gode overnattingsmuligheter på alle tre øyene, enten du reiser alene eller i gruppe, legger han til. Kaptein Arne er klar for å frakte passasjerer med Flybåten fra Husvik brygge og ut til Bolærneøyene. Praktisk informasjon Fra 1. april til 30. september går båten i rute mellom Husvik og Bolærne-øyene og frakter passasjerer til og fra de historiske øyene. Flybåten er en moderne katamaran sertifisert for 76 passasjerer. Båten har et stort soldekk og en lys salong med sittegrupper. Det er to toaletter om bord, hvorav det ene er HC-tilpasset. I samarbeid med cateringselskaper kan menyen tilpasses hver enkelt kunde, og Flybåten har skjenkebevilling for øl og vin. Flybåten kan bestilles av grupper som ønsker transport ut til øyene eller en rundttur i skjærgården. Flybåten har avgang fra Husvik i Tønsberg, og tilbyr ulike rutetider i løpet av sesongen. Billettpriser og oppdatert rutetabell finner du på flybaten.no Arne Osmundsvaag driver flybåten som tar deg ut til Bolærne-øyene fra Husvik.

Hver torsdag og lørdag i sommer kan små og store kunstnerspirer lage sine egne tresnitt i Munchs museumsbutikk i Åsgårdstrand. Lærer er billedkunstner Matias Ring. La barna få lage sin egen grafikk med tresnitt og glade farger. Torsdager og lørdager fra klokken 12 til 16 fram til skolestart kan du ta med barna eller delta selv på Matias Rings grafikkverksted i Munchs butikklokaler i Rådhuskvartalet i Åsgårdstrand. Verkstedet passer for barn fra 7 år og opp til 90, om du vil! Mor og far kan gjerne være med! For de under 7 år finnes tegnesaker tilgjengelig. Det er bare å møte opp. To fornøyde søstre som begge valgte sjiraffen som motiv på sine grafiske blad. Hele familien i sving på forrige grafikkverksted i regi av Matias Ring på Munchs verksted. Matias viser hvordan man "banker" fram et godt tresnitt. Fornøyd kunstner som fikk det norske flagget sitt på trykk. Museumsbutikken finner du i N. C. Nielsens gate 3 ved siden av Rådhuset Trattoria restaurant og det er bare å møte opp der. Hvis du har lyst kan du kose seg med en kopp kaffe eller en deilig lunsj på uterestauranten eller ta en rundtur i Åsgårdstrand mens barna utrykker seg kunstnerisk. Ta gjerne en tur og besøk Munchs Hus i samme slengen. Det er mye nytt og kreativt for store og små i museumsbutikken. I Rådhuset ved siden av finner du også et lite digitalmuseum om Munch, samt Åsgårdstrands historielags utstilling i 2. etg. Begge deler er verdt et besøk. Les mer om Munchs hus og museumsbutikken her Billedkunstner, trearbeider og verkstedsansvarlig Kunstneren Matias Ring er verkstedansvarlig og vil vise barna hvordan de kan skape sine egne grafiske trykk. Matias er utdannet billedkunstner (Master of Arts 2002) og arbeider innenfor billedkunst, design og illustrasjon. Han jobber også med trearbeid og kurs for barn, og har 10 års erfaring som SFO-pedagog og kunst- og håndverkslærer. Høsten 2023 etablerte han Treeventyret, som nylig åpnet treverksted for barn i Bullsgate 1 i Tønsberg. Visjonen er å la barn få kjenne på mestringsfølelse gjennom arbeid med naturmaterialer og kjennskap til ulike verktøy i en stadig mer digitalisert verden. Matias ønsker å videreformidle gleden ved å skape med hendene, utvikle ideer og virkeliggjøre dem i materialer, former og farger. I disse lokalene i Bullsgate 1 like ved Papirhuset Teater, har Matias Ring åpnet treverksted for barn. Sommerverksted for barn hver dag fra 8. til 17. juli. Høstens kurs starter opp i august. Lørdag 13. juli og lørdag 10. august er det åpent verksted for nysgjerrige barn og voksne. Les mer på treventyret.no Matias står bak den mobile arbeidsbenken og boka "Treverkstedet" for barn. Hort, Digital Drawing 2017 av Matias Ring. Les mer om Matias Ring og se noen av arbeidene hans på treventyret.no  og   matiasring.com

Det var bare 9 grader i vannet da 7 muntre badehetter tok morgenbadet i april . De spreke badedamene i Sjøstua Badeforening møtes til et sjøbad hver dag året i gjennom - sommer som vinter. Sjøstuas Badedamer gjør seg klare til fotoshoot og et friskt morgenbad. Et friskt sjøbad En lørdag morgen i april stillte badedamene på Sjøstua i kledelige badehetter til ære for fotografen. Dessuten badesko, morgenkåper, badehandsker og solbrilller for et uslåelig fotoglis. Sola skinte og lufta var klar, men krisp. Faktisk litt kald for oss vanlige jordboere, men ikke for badedamene på Rødstein. De beveger seg sjøvant og uten å nøle, ned fra brygga og ut i vannet ved badestranda på Husvik. Badegeneralen teller opp: "En - to - tre - dukk!" Og dermed dukker badehettene ned til halsen i synkront felleskap. Bare de fargerike badehettene stikker opp av bølgene. - Jeg syns nesten det er varmere i dag enn i går, jeg, lyder det. Det kan godt være, men vannet ser kaldt ut likevel. Men badedamene på Rødstein lar seg ikke skremme. De har vært ute en vinternatt før, bokstavelig talt. - I fjor var det snø store deler av vinterhalvåret, men vi var uti likevel, vi, forteller badegeneralen, mens badedamene klatrer opp på brygga etter morgenbadet en etter en. Badekåpene kommer på i en fei, for det er viktig å ikke bli stående å fryse. Førstemann uti vannet! En, to, tre - dukk! Fargerike badehetter og solbriller gjør susen Sjøstua Badeforening - Vi er en stor gruppe damer som er med i Sjøstua badeforening, mange flere enn de som er her nå. Rundt 30 kanskje, forteller badegeneral Bente Risvold Andreassen. Hun har vært leder for badegruppa de siste fire årene og anslår at de fleste badedamene befinner seg i aldersgruppen 50 - 80 år. En relativt høy gjennomsnittsalder med andre ord, men det er det jammen ikke godt å se. Det skyldes nok de positive ettervirkningene av sjøbadingen året i gjennom, mener Bente. - Fra mai til oktober/november bader vi fra stupebrettet på Rødstein ellers fra brygga ved Sjøstua. De som kan, møtes til et daglig bad. Noen ganger er det bare et par stykker som møter, men det tar seg gjerne opp utover sommeren, sier hun. Dette er noen av de rundt 30 ungdommelige badedamene i Sjøstua Badeforening. Badedamene på Sjøstua med flybåten og Jarlsø i bakgrunnen. Fra Høyre:  Irene Jacobsen, Bente R. Andreassen, Lisbeth Næss Evensen, Heidi Hansen, Siri Skrøppa, Kathleen Hellman og Ann-Kristin Frost. Badebuttons til badefesten Sjøstua Badeforening ble etablert i 2012, året etter at det nye velhuset sto ferdig i 2011,  som en av Husvik vels mange aktivitetsgrupper. - Siden 2017 har vi laget badebuttons til badefesten vår i mars på Sjøstua, sier badegeneralen og viser fram et ordensbånd der alle de fine badeknappene er festet. - Se her, vi har også en button i sølv fra 2015. Da deltok vi på Interbadefestivalen i Skagen, et internasjonalt badestevne for helårsbadere fra hele verden. Årets badefest gikk av stabelen 5. mars i år. Da møttes 30 badedamene til vin og hygge, og "verdens beste" linsesuppe a la Ann Kristin, skryter badesjefen. - Vi feirer oss selv årlig, det fortjener vi. Dessuten fyller Husvik og Nes vel 100 år i år, og det måtte vi jo også markere. - Hvis noen har lyst til å bli med i badegruppa vår, er det bare å melde seg inn i velforeningen. Det er forfriskende å bade året rundt og veldig sunt for både kropp og sjel. Bare se på meg, ler hun og holder opp ordensbåndet med badeknappene som et prinsessebånd over skulderen. Badegeneralen viser stolt frem med ordensbeltet med badeknappene, som deles ut på badefesten i mars. Her kan du lese mer om Husvik og Nes vel. Det er en åpen velforening som har flere typer medlemskap, mange aktivitetsgrupper og trenger flere frivillige.

Politi og Redningsskøyte ble tilkalt da en stor seiler måtte få hjelp til å komme seg på rett kjøl på nordsiden av Jensesund. Det ble full stopp for en seilbåt på rundt 40 fot, nord for Jensesund ved Bølærneøyene torsdag kveld. Luften var varm og havet lå blikkstille, og sola skinte fortsatt i syvtiden. Det så ikke ut til å være noen umiddelbar fare hverken for liv, helse eller båt, heldigvis. Ingen skade skjedd, så vidt vi kunne se. Bortsett fra at båten lente seg stygt mot styrbord side og så ut som hun ville kantre når som helst. De to som var om bord så ingen annen mulighet enn å tilkalle Redningsskøyta, som kom for å trekke den store seileren på rett kjøl. Det gjorde også politiet, men det var lite de kunne gjøre og politibåten forsvant fort. En del småbåter sirklet rundt og én mente at det ikke er et skjær der båten strandet. Det var i alle fall ikke merket. Seilbåten gikk muligens litt for nær land og dessuten var det fjære. Kan den store seileren ha gått for dypt i vannet med kjølen og skjært seg ned i havbunnen? All ære til Redningsskøyta Uansett, Redningsskøyta skal ha all ære. Den slåss mot båtens fastlåste kjøl, som nok lå dypt begravet i havbunnen. Etter en liten halvtime klarte de godt trente redningsmennene å dra seileren på rett kjøl. Dermed kunne den flotte, hvite seilbåten seile videre utaskjærs, kanskje mot Kosterøyene eller Skagerak i sommervarmen? Heldigvis gikk alt bra denne gangen.

Eller en dyktig innredningssnekker og en stødig «handyman»? Pål Morten Rushfeldt fra Narverød står klar til å hjelpe deg. Innredningssnekker og montør Pål Morten Rushfeldt i PR innredning. Den erfarne snekkeren har jobbet med kjøkkeninnredninger og montering av bad og garderober i mange år. Dessuten snekker- og innredningsoppdrag av alle typer gjennom hele sitt voksne liv. Han tar også gjerne på seg andre oppgaver som diverse vaktmesteroppdrag, opprydning og tømming av grovavfall og hage og annet forfallende arbeid. Høsten er på vei. Da er det mangt som skal fikses og mye opprydning i hagen og annet som trenger å fikses. Hagearbeid og sjauing er han vant til. Som da syrintreet hjemme knakk i fjor. - Vinden tok tak i syrintreet mitt og knakk av en svær grein. Da måtte motorsaga fram og greina gikk rett i hengeren og på fyllinga, forklarer han. Resten av det gamle syrintreet fikk stå, og nye skudd har allerede kommet opp. Det vokser seg stort og fint igjen, tror han. Syrintreet fikk seg en knekk og da måtte motorsaga fram. Pål tar gjerne jobben med å rydde opp i hagen eller andre vaktmestertjenester, i tillegg til snekker- og innredningsarbeid. I snart 30 år har Pål Rushfeldt jobbet han med innredninger og større prosjektjobber for HTH, Block Watne og JM osv, gjennom sitt eget firma PR innredning. Nå har han ledig kapasitet og er klar for mer jobb og nye oppdrag. Han vil gjerne hjelpe til der det er behov og lover godt håndverk og god stemning. - Jeg nærmer med pensjonistalder og er glad i å jobbe. En god dag på jobben er en god dag i heimen, ler han og ser ertende bort på kona si gjennom 30 år. Det er bare å ta kontakt med Pål på 926 88 498 eller på mail p.rushfeldt@gmail.com , dersom du trenger en innredningsmontør eller en kyndig snekker som kan hjelpe med det meste av forefallende arbeid. Følg gjerne PR innredning - kjøkken, bad og garderobe på Facebook. Oppdatert. Først publisert 01/06/2024

Gjør som Vladimir og faren hans og besøk alle Vestfoldmuseene i sommer. Underveis kan barna sikre seg kule premier som frøposer og andre overraskelser. Vladimir jr. og Vladimir sr. besøkte alle Vesfoldmuseene i fjor sommer og sikret seg fine premier. Her er de i Museumsbutikken til Munchs Hus i Åsgårdstrand. I fjor besøkte Vladimir på 8 år og pappa Vladimir Larin alle museene i Vestfold. Etter et besøk i Munchs hus og Munchs digitale, kom de innom for å inkassere premien i Museumsbutikken. I Munchs butikk i Rådhuskvartalet i Åsgårdstrand fikk han stemple museumskortet sitt med et flott stempel fra Munchs hus. Dessuten fikk han en frøpose med Forglemmegei - den nydelige lyseblå blomsten som Munch nok gjerne ville ha ettermælet sitt knyttet til. Deretter sto Midgard Vikingsenter for tur, og far og sønn gledet seg til å prøve ut vikingaktiviteter og høre spennende historier fra vikingtiden. Unge Vladimir var ikke i tvil om hvilket museum han hadde likt best så langt. - Det morsomste var å klatre opp i Slottsfjellstårnet!, sa Vladimir jr. begeistret. De to hadde så langt besøkt Slottsfjellmuseet og Haugar kunstmuseum i Tønsberg, Munchs Hus i Åsgårdstrand, Larvik museum og Hvalfangstmuseet i Sandefjord. Fire gjensto; Midgard Vikingsenter i Borre, Jernverksmuseet på Eidsfoss, Berger museum og Aluminiummuseet i Holmestrand. - Museumsbesøkene er en fin måte å bli kjent med Vestfold på, sa far, som opprinnelig er fra Russland, og la til at alle museene i Vestfold har hver sin spennende historie. Bonuspremier på Vestfoldmuseene Alle museene i Vestfold er samlet under en felles paraply kalt Vestfoldmuseene. I år som i fjor har de satt seg som mål å lokke flere barnefamilier til seg. De ni museene i fylket vårt pirrer nysgjerrigheten til både barn og voksne. I tillegg vil barna kunne glede seg over spennende opplevelser og ny kunnskap. En av de morsomste aktivitetene er å sikre seg premiene som gis på de ulike museene. Premiene det fristes med er klistremerker, stempel og frøposer for hvert eneste museumsbesøk. Etter fire besøk er bonuspremien en liten spirekasse i tre til å plante frøene i. Når alle ni museene er unnagjort, kan barnet kalle seg Vestfoldmuseenes "superhelt" og motta en helt spesiell bonuspremie - et blikk-krus med et flott biemotiv. Far og sønn Vladimir med frøposer, spirekasser og biekrus - premiene som har inspirert dem til å jakte på museumsbesøk i Vestfold. Frøpremier ved de ulike museene Aluminiummuseet - Jordbær Berger museum - Solsikker Jernverket Eidsfoss - Dill Haugar kunstmuseum - Basilikum Hvalfangstmuseet - Sommerblomster Larvik Museum - Gressløk Midgard vikingsenter - Løk Munchs Hus - Forglemmegei Slottsfjellmuseet - Timian Og skulle dere ikke rekke alle museene i sommer, finnes det gode muligheter for å fortsette jakten neste år også. PS. Er du en nysgjerrig voksen og har lyst å være med på museumsjakten, er det bare å bli med!

Bli med på en spennende vandring på Vallø med Inger Bjar-Kessler og lær mer om Saltverket, Batteriodden og Vallø hovedgård m.m. Vallø Saltverk, slik det kan ha sett ut. Vallø er rikt på kulturminner og naturperler, og under vandringen får du oppleve høydepunkter som Batteriodden , det gamle Saltverket , og den staselige Vallø Hovedgård . TønsbergGuide Inger Bjar-Kessler tar deg med på en reise tilbake i tid og Valløs betydning for industrihistorien i Tønsberg på 17- og 1800-tallet. Vi får et innblikk i saltproduksjonen som foregikk her fra 1700-tallet og saltverket som ble en av Norges mest moderne og betydningsfulle industribedrifter på den tiden. Sentralt i dette industrieventyret sto Tschudy-familien  som var av sveitsisk opprinnelse og ble en del av norsk industrihistorie gjennom sin rolle i Saltverket på Vallø. Vi besøker også Batteriodden, hvor man fortsatt kan se spor etter kystforsvaret og Prinds Christians Batteri, som fortsatt står slik det gjorde på 1700-tallet med sine tre kanoner for å beskytte det viktige saltverket på Vallø . Batteriodden var av nasjonal betydning og sårbar for angrep fra sjøen. Anlegget var en del av det danske-norske rikets kystforsvar under Napoleonskrigene og fikk navn etter Prins Christian Frederik , den senere kong Christian VIII av Danmark og Norge. Turen avsluttes ved stedet der Vallø Hovedgård sto, hvor vi får høre om godsets historie og rolle i lokalsamfunnet. Vallø Hovedgård, ofte omtalt som Forvaltergården  eller Blumergården , ble oppført i 1781–1782  som bolig for saltverksforvalter Jacob Lerche og representasjonsbygg for Vallø Saltverk. Inger Bjar-Kessler er leder for TønsbergGuidene og vil ta oss med på en spennende vandring på Vallø. Ta på gode sko og bli med på en lærerik og hyggelig vandring i et av Tønsbergs vakreste kystområder. Vel møtt! 📅 Tidspunkt:  Onsdag 16. juli kl 18 📍 Oppmøte:  Parkeringsplassen ved Vallø Kirke 🕒 Varighet:  Ca. 1,5–2 timer 🎟️ Pris:  Kr 150 per pers, barn gratis. Kilde: Vallø Historielag, Chat GPT, Inger Bjar-Kessler

En fotografisk vandring om livet til Edvard Munch i småbyen har åpnet på Grand hotell, og er vel verdt et besøk. Fra utstillingen En fotografisk vandring i Edvard Munchs Åsgårdstrand. Åsgårdstrand og omegn historielag har laget en utstilling som de har kalt for En fotografisk vandring i Edvard Munchs Åsgårdstrand . Utstillingen ble første gang vist til 150 års jubileet for den berømte malerens fødselsdag i 2013. Nå er utstillingen tilbake i hjembyen og skal vises på Grand hotell Åsgårdstrand fram til 15. august. Edvard Munch tilbrakte sine beste dager i Åsgårdstrand, har han selv sagt. Mot slutten av 1800 - og begynnelsen 1900-tallet, trakk den idylliske badebyen til seg sosieteten fra hovedstaden og en rekke av datidens berømte kunstnere. Munch var en av dem og malte noen av sine viktigste bilder i byen. Utstillingen gir et godt bakteppe til kunsten og kunstnerens liv i badebyen, på godt og vondt. På utstillingen får du se fotografier som sjelden vises fram og får kjennskap til malerens nærhet til Åsgårdstrand, sommerhuset hans og menneskene han møtte der. Selvportrett med sigarett, Nasjonalmuseet, 1895, ble malt noen år før han kjøpte huset sitt i Åsgårdstrand. - Ta gjerne turen til Åsgårdstrand og se vår flotte utstilling på hotellet. Utstillingen ligger i Heyerdal-rommet ved siden av resepsjonen i andre etasje, sier formann Henning Lysell i Åsgårdstrand Historielag. - Kombiner gjerne med et besøk i Munchs Hus og Åsgårdstrand Bymuseum i Rådhuskvartalet, anbefaler han. Vandreutstillingen vises nå på Grand Hotell Åsgårdstrand alle dager fram til 15.august 2025.

Sommeren har kommet til Ormøya, bare et godt steinkast fra Klopp. Øya har en fargerik flora, fantastisk utsikt og en spennende historie, og er vel verdt et besøk. En fin liten strand og et vell av villroser, er det første som møter oss når vi stiger i land på Ormøy. Fra vest ser øya bratt og steinete ut, men går du inn med båt fra østsiden åpner det seg en vakker og usjenert bukt med en barnevennlig strand og en fantastisk flora av strandnelliker, gule nøkleblom og nyperoser. Øya er velegnet for piknik i sjøkanten med plass til småbåter og dyptliggende seilbåter helt ytterst i bukta. Utsikt til øyene rundt Fra Ormøyfjellet er det fantastisk utsikt til skjærgården rundt. På fastlandet stikker tårnhuset på Jarlsø seg frem som et hypermoderne landemerke. Nærmeste naboøy i nord er Torgersøya med klokketårnet som sitt lokalkjente landemerke og en Civitan-drevet campingplass om sommeren. Noe slikt finner du ikke på Ormøy, men det finnes en utedo og en fin slette til å telte på i et ellers overgrodd terreng. Det finnes tre gravrøyser fra bronsealderen på fjellet på sørsiden av øya, alle utplyndret til et rotete steinkrater, dessverre. Ormøy har ellers en spennende historie og nevnes allerede i 1207, da baglerne kom seilende og la til ved øya. De planla å overfalle kong Inge i Tunsberg , men fikk høre at han var i Oslo og seilte derfor videre. Øya er nevnt flere ganger opp gjennom historien, ofte som samlingssted for skipsflåter. Ormøy er liten, bare 120 mål, og er egentlig en sammensmeltning av to små øyer; Ormøy og Ormøbåen. For om lag 100 år siden var det en liten passasje mellom de to øyene, hvor losbåtene lå i le, klare til å lose fremmede fartøyer i havn. Den gang var ytre Oslofjord befolket av sjøvante øyboere, som rodde mellom øyene, til fastlandet, skole og kirke. Før fraflyttingen var det 4-5 hus på de to øyene. Familiene livnærte seg på fiske, losvirksomhet og etter hvert hvalfangst. Hvalskytter Søren Sørensen På Ormøya bodde hvalskytter Søren Sørensen (1863-1914) i et stort hvitt hus, som var større og finere enn de fleste andre hus på øyene på den tiden. Broren Bernt bodde på Torgersøya. Han var også hvalskytter og hadde helt makent hus. Det må vel bety at brødrene var velstående? Søren giftet seg med losdatteren på Ormøbåen, Kristine Olava, og de bosatte seg på Ormøy. Mot slutten av 1800-tallet flyttet Søren og Kristine inn til fastlandet. Huset ble da solgt til Kaldnes mek. verksted, og ble flyttet over isen inn til Kaldnes en kald vinterdag. Det ble stående like ved inngangen til skipsverftet og ble brukt som funksjonærbolig i mange år. I 1956 skulle det rives, men en «reddende engel» kom og fikk kjøpt huset, som ble flyttet til Hasselvegen 4 med utsikt over byfjorden. Der står det den dag i dag. Til venstre: Øyboerne Jens Berntsen og Søren Sørensen Mens han bodde i på Ormøy hadde Søren skjelettet av en hvalkjeft stående som en portal foran huset. Den sto igjen på Ormøy som et minnesmerke over en stor hvalskytter i mange år. I dag er det bare grunnmuren og overgrodde morelltrær igjen etter den siste bosettingen på Ormøy. Huset til Søren Sørensen ble flyttet på isen over til Kaldnes mekaniske verksted, der det ble funksjonærbolig. Første gang publisert i juni 2022.

Hun har levd et eventyrlig liv som modell og showgirl i New York. I dag er hun 78 år og «still going strong». Inger elsker interiør og kunst, og har innredet sommerleiligheten sin på Kaldnes i varme farger. - Eldre modeller er IN! Voksne kvinner er lei av å se klærne de selv bruker på pur unge modeller. Jeg stortrives i min gamle rolle og syns det er gøy å posere med lekre klær, selv om jeg nærmer meg 80.   Det skulle en ikke tro! Modellen som elegant poserer foran kameraet har akkurat fylt 77 år og i det siste har hun tatt opp igjen gamle kunster som modell. Den forhenværende New York- modellen ser ikke ut som en dag over 65, der hun poserer i sorte skinnbukser, kule sko og hvit bluse med et lekkert lite skjerf i halsen. Inger poserer på balkongen sin på Kaldnes i klær fra MB-Design.  Inger Lønmo har levd et liv utenom det vanlige, først som modell med base i New York, deretter som showgirl i The Big Apple og tour manager på et cruiseship for rike amerikanere. Hele sitt voksne liv har hun bodd på Manhattan, om sommeren bor hun i en ferieleilighet på Kaldnes. - Jeg elsker Norge om sommeren! Denne sommeren har jeg vært spesielt aktiv og har jobbet som modell lokalt for MB-Design i Ulvika. Hun har en stil som passer meg perfekt, stråler Inger. Inger 8 år og 30 år. Fra Kirkeveien til New York Inger vokste opp ved Kirkeveien på Teie som eldst av fire søsken. Hun var bare 17 år første gang hun forlot Norge i 1964. Da fikk hun øye på en annonse for en fotograf i Danmark. Det var en sommerjobb som fotoassistent og meningen var ikke at Inger skulle jobbe som modell, men så ble det litt av begge deler. Hun ble værende i Danmark og fikk etter hvert jobb på et American Express-kontor i København. Det var der hun møtte sin amerikanske ektemann. Så gikk turen til New York.   - Jeg husker første gang jeg kom til New York. Noe av det første jeg fikk se var Rockefeller Center med isparken hvor New Yorkerne går på skøyter om vinteren. Jeg følte det som om dette var mitt sted, at det var her jeg egentlig hørte til, forteller Inger.   Det nygifte paret flyttet inn i en leilighet på Manhattan og en dag hun var ute og gikk tur i storbyen, ble hun stoppet av en mann i 2nd Avenue i 71th Street. - «Er du modell?», spurte han. - «Nei, slett ikke», svarte jeg (det hadde jeg jo egentlig aldri drømt om). - «Well, her har du mitt kort, jeg er agent og der er adressen min», sa mannen og gikk.   Inger beskriver seg selv som ung og naiv den gangen. Han kunne jo vært hvem som helst, men hun oppsøkte ham og da skjøt modellkarrieren fart med mannekengoppvisninger i motebutikker, som var vanlig den gangen, og fotoopptak for kjente motehus i New York. Inger som eksklusiv spokeswoman for Form Fit, et kjent undertøysmerke. På bar bakke På hjemmebane gikk det ikke like bra. Den vennlige amerikanske ektemannen var ikke så vennlig likevel. Etter hvert ble han kravstor og sjalu, han isolerte henne fra venner og nektet henne å jobbe. Det gikk så langt at hun til slutt måtte rømme etter fire år i det hun beskriver som et regelrett fangenskap. Hun sto helt på bar bakke og eide ikke nåla i veggen. I en kort periode bodde hun på et hotell til det lille hun hadde av penger tok slutt. I desperasjon ringte hun en venn og ba om hjelp. - Jeg står i fare for å bli kastet på gata og er redd jeg må sove i Central Park i natt. Jeg trenger en jobb nå og jeg må få betalt i dag, ellers er det ute med meg, sa jeg.   Vennen skaffet henne en jobb. Hun skulle prøve nylonstrømpebukser i et showrom og teste ut strømpebuksene med bøy og tøy foran kunder. Hun fikk betalt samme dag og det ble redningen. Hun var 27 år og klar for en ny modellkarriere. Sjansen bød seg da et kjent modellbyrå kom over noen bilder av Inger. Ettertraktet modell på 80-tallet. Modell for Eileen Ford   - Den første jobben jeg gjorde for Eileen Ford var for Macy´s, et stort varemagasin i USA. Jeg sto foran kameraet og poserte i et kort skjørt og genser. Jeg følte meg fin og beveget meg foran kameraet som om jeg ikke skulle gjort annet, minnes Inger.   Hun nærmet seg 30 år og var mer enn ti år eldre enn de yngste modellene og vel så det. - Ikke fortell noen hvor gammel du er! Folk ser bare alderen din hvis de får vite den, sa bookeren min til meg. Jeg var heldig som så yngre ut enn jeg var.   Det ble mange modelloppdrag, fotoshoots og runway shows for kjente merker og store varehus som Sack´s 5th Avenue, Bloomingdale´s og på Plaza Hotel og Waldorf Astoria. En tid var hun eksklusiv spokeswoman for Form Fit, et kjent undertøysmerke, og reiste rundt i hele USA. Det ble også mye katalogjobbing, som var vanlig den gangen. Om sommeren sto hun i tykke klær, skjerf og lue på Manhattan og svettet i 40 varmegrader. Om vinteren gikk turen gjerne til Karibien for opptak i badetøy til sommerkatalogen.   - Det kunne være kaldt i vannet, selv i den varmen. Jeg husker en gang jeg sto i en liten teddy ute i vannet og frøs. «La være med å få gåsehud!» kjeftet fotografen, ler Inger. Modell og showgirl med hatt. Tour Guide og show Girl Hun var 42 år da hun la opp den aktive modellkarrieren i 1989 og startet med noe helt nytt. Hun ble ansatt som Tour Guide, reiseleder, og etter hvert manager på et eksklusivt cruiseship som fraktet passasjerer verden rundt. - Det kunne være fra 34 til 100 velstående passasjerer ombord og jeg jobbet omtrent 24/7. Vi seilte til Afrika, Asia, Europa og Antarktis. Det eneste kontinentet jeg ikke har besøkt er Australia. Det er neste på «my bucket list», nikker Inger. Som om ikke dette var nok, har Inger innimellom alt dette også jobbet som Show Girl off-Broadway, dvs på scener i New York som ikke befinner seg på Broadway. - Jeg har opptrådt som sanger og danser i flere revyer og musicals, og vært statist i noen filmer. Det er kjempegøy! , forteller Inger og ramser opp kjente stykker som Broadway a la carte med Girls and Dolls. Kiss me Kate og Chicago. Det siste var hennes glansnummer og avslutningen på revyen Broadway a la carte. – Jeg har truffet mange kjente mennesker i mitt liv. Jeg har faktisk danset med Sylvester Stallone og fikk en god prat med Richard Gere en gang jeg sto i prøverommet ved siden av hans, forteller Inger. - Jeg elsker 1920-tallet og kostymene fra stumfilmens dager. Bildet er tatt backstage på premieren til filmen The Cotton Club. Mannen ved siden av er en av skuespillerne.    Inger måtte farge og klippe håret i "flapper style" til musicalen Chicago. Det bor en kunstnerspire i Inger også. Hun tegner og selger postkort, og har blant annet hatt utstilling på Sjømannskirken i New York. Inger er uredd og eventyrlysten fortsatt. - Jeg er heldig som har fått møte så mange fine mennesker, prøve på nye ting og besøke så mange spennende steder i mitt liv, sier Inger takknemlig. Nå har hun fått blod på tann og vil ta opp igjen modellkarrieren tilbake i hjembyen New York. Kanskje blir det nye fotoopptak i Ulvika neste sommer også? Her er Inger under et fotoshoot tilbake i New York. Første gang publisert 10/13/2024

Han er oppvokst på Nordre Karlsvik og på Kibneb, og er lommekjent i skogen rundt. Få kjenner Slagenmaleren og folkene han malte der bedre enn Ragnar H. Roberg. Ragnar H. Roberg og datteren Anita Roberg, som er gift Hytten, foran et maleri av Slagenmaleren Sven Jørgensen, med utsikt til Blixekilen og Hytten gård helt til høyre på bildet. Der var maleren innlosjert i mange år. Det er ikke mange som har Ragnar H. Robergs ekspertise på lokalhistorien i Østre Slagen. Han er en av nestorene i Tunsberg Historielag og kjenner skogen fra Karlsvika til Blixekilen som sin egen bukselomme, den vi på folkemunne kaller Essoskogen. Forresten så heter det ikke Essoskogen, skogen rundt raffineriet heter  Bakkeskaugskauen, i følge Ragnar, oppkalt etter Bakkeskaug gård som lå like ved parkeringsplassen på Esso. Det var før oljeraffineriet fjernet nesten alle spor etter gårdsdrift og feriekolonier i skogen.   Nestoren har nylig fylt 90 år og har storparten av sitt voksne liv bodd på Duken på Nøtterøy, der vi besøker han denne ettermiddagen. Ragnar, som stolt bærer mellomnavnet Harry, er kunnskapsrik og interessert, fortsatt oppegående, om enn noe svak i røsten og dårlig til beins. Historieinteressert har han alltid vært og husken er det ingenting i veien med.   Slagenmaleren satte spor Interessen for Slagenmaleren kom etter barneårene i skogen rundt Bakkeskaugskauen, der Sven Jørgensen (1861 – 1940) vandret omkring og malte folket som bodde «i de lave stuer» i skogen. Det var fiskere, bønder, sjøfolk og fattigfolk. Ikke at Ragnar kan huske det, han var bare fem år da maleren døde, men han husker godt at moren snakket om han. Han var en einstøing, fortalte hun. Kona til Slagenmaleren døde i 1925 og de fikk ingen barn, forklarer Ragnar.     Slagenmaleren bodde først på gården Hytten nær Blixekilen, og det var der han traff kona si, som var datter på gården. Da Sven Jørgensen giftet seg flyttet han opp til Tufta, sammen med kona Nikoline Mathilde. Småbruket lå lenger opp i åsen og de kalte stedet for Fagertun, forteller Ragnar, som kan huske at han var på epleslang på Tufta som guttunge. Muligens levde Sven Jørgensen fortsatt da? Kvinner i landskap av Sven Jørgensen er i Ragnars eie. Bildet er malt på Tufta eller Fagertun, som Slagenmaleren kalte stedet. Kona Mathilde er avbildet i blått til høyre på bildet. Hvem var Slagenmalerens modeller? I mange år har Ragnar interessert seg for Slagenmaleren og samlet opplysninger om ham og bildene han malte. Han har kartlagt hvem som satt modell på de mest kjente bildene til Slagenmaleren. Det har nærmest blitt en livsoppgave. - Det har vært liten interesse for Sven Jørgensen i vår tid og jeg syns det var viktig å finne ut mest mulig om ham og modellene han brukte, før det var for seint, nikker han. Hjemme hos seg har Ragnar to store malerier av Sven Jørgensen. Begge er malt på Tufta og viser gårdsveien fra Fagertun og ned mot Blixekilen og Hytten. Maleriene ble kjøpt på auksjonsforretningen Blomquist for ikke så mange år siden og er et kjært eie. Bildet Arbeidsløs er Sven Jørgensens mest kjente. Bildet ble malt i 1888 i en stue på Jordfallet og viser en arbeidsløs mann som sitter og stirrer ut i håpløsheten med kona og to små døtre rundt seg. For dette maleriet fikk Sven Jørgensen bronsemedaljen på Verdensutstillingen i Paris i 1889 i konkurranse med mange av datidens største kunstnere. Familien som er avbildet var ikke så fattige som bildet kunne tilsi. Mannen på bildet het Anton Kristiansen (f.1860) og var omtrent like gammel som Sven Jørgensen. Han var hvalskytter og det er hans kone Ella (f.1855) som sitter med datteren Ingerta (f.1884) på fanget, mens storesøster Kristine (f.1882) leker med en dukke på bordet. Ekteparet fikk fem barn til: Anna (f.1887), Emma (f.1889), Olga (f.1891), Sigurd (f.1896) og Einar (f. 1899). Arbeidsløs av Sven Jørgensen, 1888. Dessverre omkom Anton som følge av magesykdom ombord på frakteskipet DS Darro i 1918, bare 58 år gammel, kan Ragnar fortelle. Da ble det tyngre tider for Ella, som ikke hadde annen inntekt å lene seg på enn mannens. Hun livnærte seg av flyndrefiske som hun fanget på Slagentangen. Deretter gikk hun gjennom skogen til Volden og tok bussen til Tønsberg for å selge fisken. Ofte gikk hun til fots hjem igjen for å spare pengene hun hadde tjent. Ragnar kan huske at han en gang gikk med en sending til Ella før jul. Det var en skinkestek som moren hans hadde bestemt at Ella skulle få. Hun visste hvor trangt det var for henne. Ella døde i 1950, 95 år gammel.   Barneår i Karlsvika Ragnar H. Roberg ble født 26. mars i 1935 og vokste opp på Nordre Karlsvik. Hans mor Ambjørg, vokste opp på Langved i Vivestad og det var hennes far som kjøpte gården på Karlsvik og som dermed brakte familien Langved til Slagen. Ragnars far Ansgar,  vokste opp på Roberg gård, som lå i bakken på høyre side opp fra Slagen Kirke.   - Min far var yngst av fire, så det var ingen odelsgård som ventet på han der. Han var sjømann og stuert, og den gangen gikk det lenge mellom hver hjemtur. Derfor bodde mor og jeg på familiegården på Nordre Karlsvik sammen med mors yngre søsken; onkel Lars, onkel Kåre og tante Beda, forteller Ragnar. Det var en barndom av de sjeldne i dag med stor frihet og spennende frilek i skogen. Det var også plikter som måtte utføres. Ragnar var eldst og måtte hjelpe til med gårdsarbeid og dyrestell, og steppe inn for en fraværende far som var til sjøs lange perioder av gangen. Slik var det den gangen. Husene på Nordre Karlsvik er for lengst borte, men Tunsberg Historielag har satt opp infoplakater langs kulturstien i «Essoskogen», som markerer hvor gårdene og feriekoloniene i skogen lå.   I 1940, da krigen kom til Norge, bodde dessuten onkel Trygve og tante Laura og kusinen Eva på bruket. Det ble trangbodd i det lille huset. Ragnar og moren flyttet da til feriekolonien Karlsvika 1, som lå øverst opp mot Tverved skole, og bodde der ett år. Da hadde også lillebroren Lars kommet til verden. - Jeg begynte på Tverved skole da jeg var syv og et halvt år. Jeg var skoleflink og fikk hoppe over 3. klasse, sammen med min kusine. Lærer Luthen var en streng kar, men jeg var så snill som dagen var lang, smiler Ragnar med et glimt i øyet.   Krigsårene var tøffe, men naboene hjalp hverandre så godt de kunne og det var godt samhold i storfamilien. - Jeg husker vi satt under låvebrua alle sammen da engelskmennene bombet Vallø i 1945. Det var en skremmende opplevelse, minnes han. Fra Kibneb til Volden Familien bodde på Nordre Karlsvik til Ragnar var rundt 11 år. Da gårdsbruket Åsen på Kibneb ved Blixekilen kom for leie, flyttet familien dit. - Aslaug og Ingeborg Åsen som eide gården var sydamer i Tønsberg, og ville helst bo der. Så da flyttet vi til Kibneb i 1946, forklarer Ragnar. - Jeg tipper turnringene henger i treet der ennå, legger han flirende til.     Etter årene på Kibneb flyttet familien til Volden, der Ragnars mor og far ble vaktmestere på Fram ungdomshus. Da var Ragnar 17 år og hadde fått en liten søster; Ellen Marie, i tillegg. Det var gode år og mye som skjedde på Framhuset den gangen. Her var det idrettsarrangementer, kunnskapskonkurranser og bygdefester, der drikkevarene lå gjemt utendørs i grøftekantene, minnes Ragnar. I 1952 vant dette laget pokal i kunnskapskonkurransen til V.U.F. Fra venstre  Gunnar Holmøy, Jan Wold Hansen, Ragnar Roberg og Jan Nyrerød .   Ragnar var belest og deltok i flere kunnskapskonkurranser på Framhuset og konkurrerte med ungdomslag i hele Vestfold. Utdannelse utover folkeskolen var en sjeldenhet den gangen, men Ragnar ble oppmuntret til å fortsette på skolen. - Det var aldri snakk om annet enn at jeg skulle begynne på gymnaset. Jeg fikk ikke lov til å reise til sjøs av mor. Hun hadde dårlig erfaring med fars lange opphold til sjøs.     Etter gymnaset sto befalsskolen i luftvernartilleriet i Stavern for tur i 1953 – 1954. Ragnar ble nr 4 på befalsskolen – og gikk dermed nesten til topps i kullet. Deretter fulgte studier til bygningsingeniør på NTH i Trondheim. Han tok eksamen som sivilingeniør i 1960. Omtrent samtidig traff han sin tilkommende Elsa Mary Berg som var fra Telemark, på et dansearrangement på Elverhøi ungdomslokale i Ramnes. De giftet seg og og fikk to barn; Anita og Bjørn Edgar, og bosatte seg på Nøtterøy. Der startet Ragnar sitt eget rådgivende firma i byggeteknikk i Tønsberg, som siden skulle få ansvar blant annet for utbyggingen av svømmehallen og Ringshaug skole. Kona Elsa Mary jobbet på et sykehjem i Våle. Ragnar og Elsa Mary, som ungt og vakkert brudepar. Etter at kona døde i 2008, har Ragnar har bodd alene i huset sitt på Duken, med god hjelp fra de to barna. - Du må få med at Anita vant nordisk mesterskap i turn for juniorer i 1974. Det var litt av en bragd, sier Ragnar kry. Han har i mange år vært en sentral figur i Tunsberg historielag, der han primært har drevet historiesøk om Slagenmaleren og folket han malte og holdt omvisninger i skogen. Minnene fra oppveksten i de «dype skoger» i Slagen har aldri sluppet taket, om livet slik det artet seg da Ragnar lekte som guttunge i skauen. Det er gode minner å ta med seg fra et langt og spennende liv. Ragnar nærmer seg 90 år og her sitter han med bildet av seg selv som liten gutt på fanget. Har du bilder av Slagenmaleren på veggen? Sven Jørgensen er en del av kunstnerkolonien i Åsgårdstrand, selv om han bodde et stykke utenfor byen. Henning Lysell i Åsgårdstrand historielag arbeider med å etablere et digitalt arkiv med bilder av Slagenmaleren og har allerede fått inn en del bilder til sin digitale utstilling i Bymuseet. Har du et bilde av Slagenmaleren som du vil ha med i den digitale utstillingen eller annen informasjon om maleren, send mail til henning.lysell@gmail.com  eller live@magasin1.no Ragnar H. Roberg er eier av dette maleriet av Sven Jørgensen, som er malt på Fagertun på Tufta øverst oppe i åsen.

Anne Marie Carlsen har skrevet bok om sin utviklingshemmede bror og moren som kjempet for et bedre liv for sin sønn og ble en pioner for utviklingshemmedes rettigheter. Anne Marie med sin psykisk utviklingshemmede bror Gunnar Martin i hagen hjemme i Sandefjord en gang på slutten av 60-tallet. - Jeg trodde vi var en vanlig familie og det tok tid før jeg skjønte at det var vi ikke. Det var krevende og skamfullt å ha en psykisk utviklingshemmet bror. Jeg ble stille og innesluttet, og følte et stort ansvar for min bror og hjalp mine foreldre så godt jeg kunne. Jeg ble tidlig voksen. Familien Hval på slutten av 1960-tallet. Pappa Arne Martin med Gunnar Martin på armen, Anne Marie og mamma Solveig. Det sier Anne Marie Carlsen, som har skrevet bok om moren Solveig Hval og hennes innsats for psykisk utviklingshemmede og deres foreldre på 1960 - og 70-tallet. Anne Marie vokste opp med en utviklingshemmet bror og en mor som kjempet for rettferdighet for sin sønn og de aller svakeste i samfunnet - de uten stemme. Hun bidro sterkt til å bedre utviklingshemmedes rettigheter, levekår og bosituasjon. Solveig og Gunnar Martin Den gangen var det liten hjelp å få for familier med utviklingshemmede barn og mange gjemte bort barna hjemme, omtrent så en skulle tro at de ikke fantes. - Heldigvis var mamma ressurssterk og en som ikke lot seg vippe av pinnen så lett. Hun tok med seg Gunnar Martin overalt og skammet seg ikke over at han var utviklingshemmet og annerledes. Hun var opprørt over måten utviklingshemmede ble behandlet på og gikk hardt ut mot institusjoner og myndigheter på sin stillferdige, men tydelige måte, minnes Anne Marie. Solveig var utdannet sykepleier og diakonisse, med tilleggsutdanning innen barne- og ungdomspsykiatri og hadde jobbet som avdelingsleder på rikshospitalets barneavdeling og som bestyrerinne på cerebral parese-hjemmet Gladheim i Oslo. Da hun selv fikk et utviklingshemmet barn var denne bakgrunnen en stor styrke i hennes egen kamp som mor og ressursperson for å bedre utviklingshemmedes levekår. Solveig var utdannet sykepleier og diakonisse og hadde lang erfaring fra arbeid med barn med utviklingshemming, før hun selv ble mor til en psykisk utviklingshemmet gutt. Gunnar Martin ble født i 1963 og ble utviklingshemmet etter en fødselsskade. Han var fysisk sterk, men hjerneskadet og uten språk, var rammet av epilepsi og kunne være svært utagerende. Det fantes ikke dagsentertilbud den gang, heller ikke andre avlastningstilbud, og det meste falt på mor. Da han fylte seks år ble det umulig for familien å ha ham hjemme lenger. Gunnar ble flyttet til en institusjon for åndssvake barn på Virik i Sandefjord. Gunnar Martin og Anne Marie hos fotografen i 1965. Mor Solveig engasjerte seg i Støttelaget for åndssvake, som det het den gangen, og var med på å stifte NFPU (Norsk forbund for psykisk utviklingshemmede) i 1967. Etter hvert kom hun til å bli ledende skikkelse i Foreldrestøttetjenesten og ble den første rådgiveren for foreldre med utviklingshemmede barn i Vestfold. Hun hadde fast kontortid en dag i uken i Sandefjord og en dag i Tønsberg. Fokus var å gi råd til foreldrene om muligheter og trygderettigheter, og å være et bindeledd mellom foreldrene og institusjonene. - Mamma ble en viktig brikke i livene til disse familiene og ga omsorg til den enkelte i sorgprosessen og skammen, som gjerne oppsto med et utviklingshemmet barn, forteller Anne Marie. Gunnar Martin i bakkneppet buksedress, slik at han ikke skulle kle av seg og skade seg selv. Naken og hudløs i sengen full av urin og avføring Da Gunnar var ni år ble han flyttet til Fossnes Sentralhjem i Stokke. Da begynte for alvor utfordringene. Gunnar Martin endret karakter og det var tydelig at han mistrivdes. - De låste ham inne alene på rommet sitt i lange perioder av gangen. Han begynte å slå hodet i veggen og gnage på fingertuppene og på vinduskarmene. Han var tydelig forvirret og lei seg. Det hjalp ikke at vi hadde ham hjemme i helgene så ofte vi kunne. Det gjorde det nesten bare verre, forklarer Anne Marie. - Han ville jo ikke tilbake! En gang moren kom på besøk, fant hun sønnen ille tilredt i sengen. Ingen på avdelingen visste at hun skulle komme denne dagen og avdelingslederen prøvde først å få henne til å utsette besøket fordi det var en uheldig dag. Men mor Solveig skjønte at noe var galt. Det synet som møtte henne hadde hun likevel aldri sett for seg. Rommet stanket av urin og avføring. Gutten lå naken i sengen, og fra nakken og ned til bakenden var han nærmest hudløs. Det så ut som han hadde ligget sånn i flere dager. - Mamma ble stemplet som en umulig både av ledelsen og av mange av de ansatte. Men etter hvert begynte foreldrene og flere av de ansatte å kjempe sammen for å påvirke ledelsen og endre institusjonskulturen på Fossnes, som også var preget hets og vold mot de utviklingshemmede, forklarer Anne Marie. Fra NFPUs landsmøte i Sandefjord på 70-tallet: Tor Brandt, Anne Ma Lund, Solveig Hval og Leif Basberg. Solveig sto i spissen for dette arbeidet lokalt som representant for NFPU. Hun reiste land og strand rundt og holdt foredrag og var også kursleder for foreldre på Frambu, et nasjonalt kompetansesenter for utviklingshemmede. Solveig uttalte seg stadig til mediene og lot seg intervjue til en kritisk bok skrevet av to ansatte på Fossnes. Leserbrev på leserbrev i lokalavisene resulterte i at hovedstadspressen også kom på banen. Den såkalte Fossnes-saken ble en brutal gjenganger i mediene mot slutten av 70-tallet. Sakte men sikkert, bedret forholdene seg. Her er Gunnar Martin med en pleier på eselryggen under et opphold på Solgården feriehjem for utviklingshemmede i Spania. Nytt liv med HVPU-reformen Presset på myndighetene ble etter hvert så stort at de iverksatte flere utredninger. Lossius 1-utvalgets Stortingsmelding nr 88 fikk tittelen "Levekår for psykisk utviklingshemmede". Lossius 2- utvalgets neste utredning om avviklingen av de store sentralinstitusjonene sto ferdig i 1985. Etter over 20 års planlegging ble ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede endelig vedtatt av odelstinget i 1988. De store sentralinstitusjonene ble gradvis lagt ned og mindre bofelleskap, slik vi kjenner dem i dag, ble opprettet. Ansvaret for de utviklingshemmede ble tilbakeført til kommunene. Beboernes rettssikkerhet, bruken av tvangsmidler og dekning av utviklingshemmedes grunnleggende behov (som aktiviteter), samt retten til personlig integritet, var også en viktig del av reformen. Gunnar Martin fikk det bedre. 1 1982 ble han flyttet til en mindre avdeling på Fossnes, hvor han trivdes bedre. I 1993 flyttet han inn i egen leilighet i Karisletta bofellesskap i Sandefjord. Der fikk han hjelp til sine daglige behov og et opplevelsesrikt liv som han tydelig satte stor pris på. Pleierne tok han med på friluftsturer, gårdsbesøk og til Tyrkia på badeferie. Han hadde det godt de siste årene av sitt liv. Han døde etter et epilepsianfall bare 35 år i 1998. Gunnar Martin hadde det godt de siste årene av sitt liv, men døde bare 35 år gammel i 1998. En pioner for psykisk utviklingshemmede - Dessverre fikk ikke mamma oppleve alt dette. Hun døde i 1982, bare 63 år gammel. Jeg var bare 22 år og studerte til sykepleier på Lovisenberg, samme sted som mamma hadde utdannet seg til sykepleier og diakonisse i sin tid. Det var en vanskelig tid for hele familien og mye av ansvaret for Gunnar Martin falt på meg. Pappa var heller ikke frisk, forteller Anne Marie. Mamma Solveig, Anne Marie og pappa Arne Martin feirer Solveigs 60-årsdag i 1979. To år senere dør Solveig av kreft. Solveig satte dype spor etter seg og datteren får fortsatt tilbakemeldinger fra de som kjente henne om hvor mye hun betydde både for familiene hun hjalp, for funksjonshemmedes rettigheter og bedringen av deres levekår. - Vi må ikke glemme historien. Nye familier med utviklingshemmede barn banker på døren og gamle foreldre er fortsatt engstelige for om hjelpen vil være der etter at de har gått bort. Fokuset på funksjonshemmede rettigheter er like viktig i dag som før, mener Anne Marie. Hun er glad for å ha skrevet boken og tror moren ville satt pris på å lese om hva hennes sterke engasjement for de aller svakeste i samfunnet kom til å bety. Solveig Hval - en pioner for psykisk utviklingshemmede. Anne Marie Carlsen har skrevet bok til ettertanke om å vokse opp med en utviklingshemmet bror og morens pionerarbeid for de utviklingshemmede. Boken "Solveig Hval - en pioner for psykisk utviklingshemmede" kan bestilles fra live@minfortelling.no . Vil du gå på kurs og lære å skrive historien om ditt liv eller noen annens livshistorie, ta kontakt med live@minfortelling.no Første gang publisert 08/09/2024