Søkeresultater Results

Gjør som Vladimir og faren hans og besøk alle Vestfoldmuseene i sommer. Underveis kan barna sikre seg kule premier som frøposer og andre overraskelser. Vladimir jr. og Vladimir sr. besøkte alle Vesfoldmuseene i fjor sommer og sikret seg fine premier. Her er de i Museumsbutikken til Munchs Hus i Åsgårdstrand. I fjor besøkte Vladimir på 8 år og pappa Vladimir Larin alle museene i Vestfold. Etter et besøk i Munchs hus og Munchs digitale, kom de innom for å inkassere premien i Museumsbutikken. I Munchs butikk i Rådhuskvartalet i Åsgårdstrand fikk han stemple museumskortet sitt med et flott stempel fra Munchs hus. Dessuten fikk han en frøpose med Forglemmegei - den nydelige lyseblå blomsten som Munch nok gjerne ville ha ettermælet sitt knyttet til. Deretter sto Midgard Vikingsenter for tur, og far og sønn gledet seg til å prøve ut vikingaktiviteter og høre spennende historier fra vikingtiden. Unge Vladimir var ikke i tvil om hvilket museum han hadde likt best så langt. - Det morsomste var å klatre opp i Slottsfjellstårnet!, sa Vladimir jr. begeistret. De to hadde så langt besøkt Slottsfjellmuseet og Haugar kunstmuseum i Tønsberg, Munchs Hus i Åsgårdstrand, Larvik museum og Hvalfangstmuseet i Sandefjord. Fire gjensto; Midgard Vikingsenter i Borre, Jernverksmuseet på Eidsfoss, Berger museum og Aluminiummuseet i Holmestrand. - Museumsbesøkene er en fin måte å bli kjent med Vestfold på, sa far, som opprinnelig er fra Russland, og la til at alle museene i Vestfold har hver sin spennende historie. Bonuspremier på Vestfoldmuseene Alle museene i Vestfold er samlet under en felles paraply kalt Vestfoldmuseene. I år som i fjor har de satt seg som mål å lokke flere barnefamilier til seg. De ni museene i fylket vårt pirrer nysgjerrigheten til både barn og voksne. I tillegg vil barna kunne glede seg over spennende opplevelser og ny kunnskap. En av de morsomste aktivitetene er å sikre seg premiene som gis på de ulike museene. Premiene det fristes med er klistremerker, stempel og frøposer for hvert eneste museumsbesøk. Etter fire besøk er bonuspremien en liten spirekasse i tre til å plante frøene i. Når alle ni museene er unnagjort, kan barnet kalle seg Vestfoldmuseenes "superhelt" og motta en helt spesiell bonuspremie - et blikk-krus med et flott biemotiv. Far og sønn Vladimir med frøposer, spirekasser og biekrus - premiene som har inspirert dem til å jakte på museumsbesøk i Vestfold. Frøpremier ved de ulike museene Aluminiummuseet - Jordbær Berger museum - Solsikker Jernverket Eidsfoss - Dill Haugar kunstmuseum - Basilikum Hvalfangstmuseet - Sommerblomster Larvik Museum - Gressløk Midgard vikingsenter - Løk Munchs Hus - Forglemmegei Slottsfjellmuseet - Timian Og skulle dere ikke rekke alle museene i sommer, finnes det gode muligheter for å fortsette jakten neste år også. PS. Er du en nysgjerrig voksen og har lyst å være med på museumsjakten, er det bare å bli med!

Bli med på en spennende vandring på Vallø med Inger Bjar-Kessler og lær mer om Saltverket, Batteriodden og Vallø hovedgård m.m. Vallø Saltverk, slik det kan ha sett ut. Vallø er rikt på kulturminner og naturperler, og under vandringen får du oppleve høydepunkter som Batteriodden , det gamle Saltverket , og den staselige Vallø Hovedgård . TønsbergGuide Inger Bjar-Kessler tar deg med på en reise tilbake i tid og Valløs betydning for industrihistorien i Tønsberg på 17- og 1800-tallet. Vi får et innblikk i saltproduksjonen som foregikk her fra 1700-tallet og saltverket som ble en av Norges mest moderne og betydningsfulle industribedrifter på den tiden. Sentralt i dette industrieventyret sto Tschudy-familien  som var av sveitsisk opprinnelse og ble en del av norsk industrihistorie gjennom sin rolle i Saltverket på Vallø. Vi besøker også Batteriodden, hvor man fortsatt kan se spor etter kystforsvaret og Prinds Christians Batteri, som fortsatt står slik det gjorde på 1700-tallet med sine tre kanoner for å beskytte det viktige saltverket på Vallø . Batteriodden var av nasjonal betydning og sårbar for angrep fra sjøen. Anlegget var en del av det danske-norske rikets kystforsvar under Napoleonskrigene og fikk navn etter Prins Christian Frederik , den senere kong Christian VIII av Danmark og Norge. Turen avsluttes ved stedet der Vallø Hovedgård sto, hvor vi får høre om godsets historie og rolle i lokalsamfunnet. Vallø Hovedgård, ofte omtalt som Forvaltergården  eller Blumergården , ble oppført i 1781–1782  som bolig for saltverksforvalter Jacob Lerche og representasjonsbygg for Vallø Saltverk. Inger Bjar-Kessler er leder for TønsbergGuidene og vil ta oss med på en spennende vandring på Vallø. Ta på gode sko og bli med på en lærerik og hyggelig vandring i et av Tønsbergs vakreste kystområder. Vel møtt! 📅 Tidspunkt:  Onsdag 16. juli kl 18 📍 Oppmøte:  Parkeringsplassen ved Vallø Kirke 🕒 Varighet:  Ca. 1,5–2 timer 🎟️ Pris:  Kr 150 per pers, barn gratis. Kilde: Vallø Historielag, Chat GPT, Inger Bjar-Kessler

En fotografisk vandring om livet til Edvard Munch i småbyen har åpnet på Grand hotell, og er vel verdt et besøk. Fra utstillingen En fotografisk vandring i Edvard Munchs Åsgårdstrand. Åsgårdstrand og omegn historielag har laget en utstilling som de har kalt for En fotografisk vandring i Edvard Munchs Åsgårdstrand . Utstillingen ble første gang vist til 150 års jubileet for den berømte malerens fødselsdag i 2013. Nå er utstillingen tilbake i hjembyen og skal vises på Grand hotell Åsgårdstrand fram til 15. august. Edvard Munch tilbrakte sine beste dager i Åsgårdstrand, har han selv sagt. Mot slutten av 1800 - og begynnelsen 1900-tallet, trakk den idylliske badebyen til seg sosieteten fra hovedstaden og en rekke av datidens berømte kunstnere. Munch var en av dem og malte noen av sine viktigste bilder i byen. Utstillingen gir et godt bakteppe til kunsten og kunstnerens liv i badebyen, på godt og vondt. På utstillingen får du se fotografier som sjelden vises fram og får kjennskap til malerens nærhet til Åsgårdstrand, sommerhuset hans og menneskene han møtte der. Selvportrett med sigarett, Nasjonalmuseet, 1895, ble malt noen år før han kjøpte huset sitt i Åsgårdstrand. - Ta gjerne turen til Åsgårdstrand og se vår flotte utstilling på hotellet. Utstillingen ligger i Heyerdal-rommet ved siden av resepsjonen i andre etasje, sier formann Henning Lysell i Åsgårdstrand Historielag. - Kombiner gjerne med et besøk i Munchs Hus og Åsgårdstrand Bymuseum i Rådhuskvartalet, anbefaler han. Vandreutstillingen vises nå på Grand Hotell Åsgårdstrand alle dager fram til 15.august 2025.

Sommeren har kommet til Ormøya, bare et godt steinkast fra Klopp. Øya har en fargerik flora, fantastisk utsikt og en spennende historie, og er vel verdt et besøk. En fin liten strand og et vell av villroser, er det første som møter oss når vi stiger i land på Ormøy. Fra vest ser øya bratt og steinete ut, men går du inn med båt fra østsiden åpner det seg en vakker og usjenert bukt med en barnevennlig strand og en fantastisk flora av strandnelliker, gule nøkleblom og nyperoser. Øya er velegnet for piknik i sjøkanten med plass til småbåter og dyptliggende seilbåter helt ytterst i bukta. Utsikt til øyene rundt Fra Ormøyfjellet er det fantastisk utsikt til skjærgården rundt. På fastlandet stikker tårnhuset på Jarlsø seg frem som et hypermoderne landemerke. Nærmeste naboøy i nord er Torgersøya med klokketårnet som sitt lokalkjente landemerke og en Civitan-drevet campingplass om sommeren. Noe slikt finner du ikke på Ormøy, men det finnes en utedo og en fin slette til å telte på i et ellers overgrodd terreng. Det finnes tre gravrøyser fra bronsealderen på fjellet på sørsiden av øya, alle utplyndret til et rotete steinkrater, dessverre. Ormøy har ellers en spennende historie og nevnes allerede i 1207, da baglerne kom seilende og la til ved øya. De planla å overfalle kong Inge i Tunsberg , men fikk høre at han var i Oslo og seilte derfor videre. Øya er nevnt flere ganger opp gjennom historien, ofte som samlingssted for skipsflåter. Ormøy er liten, bare 120 mål, og er egentlig en sammensmeltning av to små øyer; Ormøy og Ormøbåen. For om lag 100 år siden var det en liten passasje mellom de to øyene, hvor losbåtene lå i le, klare til å lose fremmede fartøyer i havn. Den gang var ytre Oslofjord befolket av sjøvante øyboere, som rodde mellom øyene, til fastlandet, skole og kirke. Før fraflyttingen var det 4-5 hus på de to øyene. Familiene livnærte seg på fiske, losvirksomhet og etter hvert hvalfangst. Hvalskytter Søren Sørensen På Ormøya bodde hvalskytter Søren Sørensen (1863-1914) i et stort hvitt hus, som var større og finere enn de fleste andre hus på øyene på den tiden. Broren Bernt bodde på Torgersøya. Han var også hvalskytter og hadde helt makent hus. Det må vel bety at brødrene var velstående? Søren giftet seg med losdatteren på Ormøbåen, Kristine Olava, og de bosatte seg på Ormøy. Mot slutten av 1800-tallet flyttet Søren og Kristine inn til fastlandet. Huset ble da solgt til Kaldnes mek. verksted, og ble flyttet over isen inn til Kaldnes en kald vinterdag. Det ble stående like ved inngangen til skipsverftet og ble brukt som funksjonærbolig i mange år. I 1956 skulle det rives, men en «reddende engel» kom og fikk kjøpt huset, som ble flyttet til Hasselvegen 4 med utsikt over byfjorden. Der står det den dag i dag. Til venstre: Øyboerne Jens Berntsen og Søren Sørensen Mens han bodde i på Ormøy hadde Søren skjelettet av en hvalkjeft stående som en portal foran huset. Den sto igjen på Ormøy som et minnesmerke over en stor hvalskytter i mange år. I dag er det bare grunnmuren og overgrodde morelltrær igjen etter den siste bosettingen på Ormøy. Huset til Søren Sørensen ble flyttet på isen over til Kaldnes mekaniske verksted, der det ble funksjonærbolig. Første gang publisert i juni 2022.

Hun har levd et eventyrlig liv som modell og showgirl i New York. I dag er hun 78 år og «still going strong». Inger elsker interiør og kunst, og har innredet sommerleiligheten sin på Kaldnes i varme farger. - Eldre modeller er IN! Voksne kvinner er lei av å se klærne de selv bruker på pur unge modeller. Jeg stortrives i min gamle rolle og syns det er gøy å posere med lekre klær, selv om jeg nærmer meg 80.   Det skulle en ikke tro! Modellen som elegant poserer foran kameraet har akkurat fylt 77 år og i det siste har hun tatt opp igjen gamle kunster som modell. Den forhenværende New York- modellen ser ikke ut som en dag over 65, der hun poserer i sorte skinnbukser, kule sko og hvit bluse med et lekkert lite skjerf i halsen. Inger poserer på balkongen sin på Kaldnes i klær fra MB-Design.  Inger Lønmo har levd et liv utenom det vanlige, først som modell med base i New York, deretter som showgirl i The Big Apple og tour manager på et cruiseship for rike amerikanere. Hele sitt voksne liv har hun bodd på Manhattan, om sommeren bor hun i en ferieleilighet på Kaldnes. - Jeg elsker Norge om sommeren! Denne sommeren har jeg vært spesielt aktiv og har jobbet som modell lokalt for MB-Design i Ulvika. Hun har en stil som passer meg perfekt, stråler Inger. Inger 8 år og 30 år. Fra Kirkeveien til New York Inger vokste opp ved Kirkeveien på Teie som eldst av fire søsken. Hun var bare 17 år første gang hun forlot Norge i 1964. Da fikk hun øye på en annonse for en fotograf i Danmark. Det var en sommerjobb som fotoassistent og meningen var ikke at Inger skulle jobbe som modell, men så ble det litt av begge deler. Hun ble værende i Danmark og fikk etter hvert jobb på et American Express-kontor i København. Det var der hun møtte sin amerikanske ektemann. Så gikk turen til New York.   - Jeg husker første gang jeg kom til New York. Noe av det første jeg fikk se var Rockefeller Center med isparken hvor New Yorkerne går på skøyter om vinteren. Jeg følte det som om dette var mitt sted, at det var her jeg egentlig hørte til, forteller Inger.   Det nygifte paret flyttet inn i en leilighet på Manhattan og en dag hun var ute og gikk tur i storbyen, ble hun stoppet av en mann i 2nd Avenue i 71th Street. - «Er du modell?», spurte han. - «Nei, slett ikke», svarte jeg (det hadde jeg jo egentlig aldri drømt om). - «Well, her har du mitt kort, jeg er agent og der er adressen min», sa mannen og gikk.   Inger beskriver seg selv som ung og naiv den gangen. Han kunne jo vært hvem som helst, men hun oppsøkte ham og da skjøt modellkarrieren fart med mannekengoppvisninger i motebutikker, som var vanlig den gangen, og fotoopptak for kjente motehus i New York. Inger som eksklusiv spokeswoman for Form Fit, et kjent undertøysmerke. På bar bakke På hjemmebane gikk det ikke like bra. Den vennlige amerikanske ektemannen var ikke så vennlig likevel. Etter hvert ble han kravstor og sjalu, han isolerte henne fra venner og nektet henne å jobbe. Det gikk så langt at hun til slutt måtte rømme etter fire år i det hun beskriver som et regelrett fangenskap. Hun sto helt på bar bakke og eide ikke nåla i veggen. I en kort periode bodde hun på et hotell til det lille hun hadde av penger tok slutt. I desperasjon ringte hun en venn og ba om hjelp. - Jeg står i fare for å bli kastet på gata og er redd jeg må sove i Central Park i natt. Jeg trenger en jobb nå og jeg må få betalt i dag, ellers er det ute med meg, sa jeg.   Vennen skaffet henne en jobb. Hun skulle prøve nylonstrømpebukser i et showrom og teste ut strømpebuksene med bøy og tøy foran kunder. Hun fikk betalt samme dag og det ble redningen. Hun var 27 år og klar for en ny modellkarriere. Sjansen bød seg da et kjent modellbyrå kom over noen bilder av Inger. Ettertraktet modell på 80-tallet. Modell for Eileen Ford   - Den første jobben jeg gjorde for Eileen Ford var for Macy´s, et stort varemagasin i USA. Jeg sto foran kameraet og poserte i et kort skjørt og genser. Jeg følte meg fin og beveget meg foran kameraet som om jeg ikke skulle gjort annet, minnes Inger.   Hun nærmet seg 30 år og var mer enn ti år eldre enn de yngste modellene og vel så det. - Ikke fortell noen hvor gammel du er! Folk ser bare alderen din hvis de får vite den, sa bookeren min til meg. Jeg var heldig som så yngre ut enn jeg var.   Det ble mange modelloppdrag, fotoshoots og runway shows for kjente merker og store varehus som Sack´s 5th Avenue, Bloomingdale´s og på Plaza Hotel og Waldorf Astoria. En tid var hun eksklusiv spokeswoman for Form Fit, et kjent undertøysmerke, og reiste rundt i hele USA. Det ble også mye katalogjobbing, som var vanlig den gangen. Om sommeren sto hun i tykke klær, skjerf og lue på Manhattan og svettet i 40 varmegrader. Om vinteren gikk turen gjerne til Karibien for opptak i badetøy til sommerkatalogen.   - Det kunne være kaldt i vannet, selv i den varmen. Jeg husker en gang jeg sto i en liten teddy ute i vannet og frøs. «La være med å få gåsehud!» kjeftet fotografen, ler Inger. Modell og showgirl med hatt. Tour Guide og show Girl Hun var 42 år da hun la opp den aktive modellkarrieren i 1989 og startet med noe helt nytt. Hun ble ansatt som Tour Guide, reiseleder, og etter hvert manager på et eksklusivt cruiseship som fraktet passasjerer verden rundt. - Det kunne være fra 34 til 100 velstående passasjerer ombord og jeg jobbet omtrent 24/7. Vi seilte til Afrika, Asia, Europa og Antarktis. Det eneste kontinentet jeg ikke har besøkt er Australia. Det er neste på «my bucket list», nikker Inger. Som om ikke dette var nok, har Inger innimellom alt dette også jobbet som Show Girl off-Broadway, dvs på scener i New York som ikke befinner seg på Broadway. - Jeg har opptrådt som sanger og danser i flere revyer og musicals, og vært statist i noen filmer. Det er kjempegøy! , forteller Inger og ramser opp kjente stykker som Broadway a la carte med Girls and Dolls. Kiss me Kate og Chicago. Det siste var hennes glansnummer og avslutningen på revyen Broadway a la carte. – Jeg har truffet mange kjente mennesker i mitt liv. Jeg har faktisk danset med Sylvester Stallone og fikk en god prat med Richard Gere en gang jeg sto i prøverommet ved siden av hans, forteller Inger. - Jeg elsker 1920-tallet og kostymene fra stumfilmens dager. Bildet er tatt backstage på premieren til filmen The Cotton Club. Mannen ved siden av er en av skuespillerne.    Inger måtte farge og klippe håret i "flapper style" til musicalen Chicago. Det bor en kunstnerspire i Inger også. Hun tegner og selger postkort, og har blant annet hatt utstilling på Sjømannskirken i New York. Inger er uredd og eventyrlysten fortsatt. - Jeg er heldig som har fått møte så mange fine mennesker, prøve på nye ting og besøke så mange spennende steder i mitt liv, sier Inger takknemlig. Nå har hun fått blod på tann og vil ta opp igjen modellkarrieren tilbake i hjembyen New York. Kanskje blir det nye fotoopptak i Ulvika neste sommer også? Her er Inger under et fotoshoot tilbake i New York. Første gang publisert 10/13/2024

Han er oppvokst på Nordre Karlsvik og på Kibneb, og er lommekjent i skogen rundt. Få kjenner Slagenmaleren og folkene han malte der bedre enn Ragnar H. Roberg. Ragnar H. Roberg og datteren Anita Roberg, som er gift Hytten, foran et maleri av Slagenmaleren Sven Jørgensen, med utsikt til Blixekilen og Hytten gård helt til høyre på bildet. Der var maleren innlosjert i mange år. Det er ikke mange som har Ragnar H. Robergs ekspertise på lokalhistorien i Østre Slagen. Han er en av nestorene i Tunsberg Historielag og kjenner skogen fra Karlsvika til Blixekilen som sin egen bukselomme, den vi på folkemunne kaller Essoskogen. Forresten så heter det ikke Essoskogen, skogen rundt raffineriet heter  Bakkeskaugskauen, i følge Ragnar, oppkalt etter Bakkeskaug gård som lå like ved parkeringsplassen på Esso. Det var før oljeraffineriet fjernet nesten alle spor etter gårdsdrift og feriekolonier i skogen.   Nestoren har nylig fylt 90 år og har storparten av sitt voksne liv bodd på Duken på Nøtterøy, der vi besøker han denne ettermiddagen. Ragnar, som stolt bærer mellomnavnet Harry, er kunnskapsrik og interessert, fortsatt oppegående, om enn noe svak i røsten og dårlig til beins. Historieinteressert har han alltid vært og husken er det ingenting i veien med.   Slagenmaleren satte spor Interessen for Slagenmaleren kom etter barneårene i skogen rundt Bakkeskaugskauen, der Sven Jørgensen (1861 – 1940) vandret omkring og malte folket som bodde «i de lave stuer» i skogen. Det var fiskere, bønder, sjøfolk og fattigfolk. Ikke at Ragnar kan huske det, han var bare fem år da maleren døde, men han husker godt at moren snakket om han. Han var en einstøing, fortalte hun. Kona til Slagenmaleren døde i 1925 og de fikk ingen barn, forklarer Ragnar.     Slagenmaleren bodde først på gården Hytten nær Blixekilen, og det var der han traff kona si, som var datter på gården. Da Sven Jørgensen giftet seg flyttet han opp til Tufta, sammen med kona Nikoline Mathilde. Småbruket lå lenger opp i åsen og de kalte stedet for Fagertun, forteller Ragnar, som kan huske at han var på epleslang på Tufta som guttunge. Muligens levde Sven Jørgensen fortsatt da? Kvinner i landskap av Sven Jørgensen er i Ragnars eie. Bildet er malt på Tufta eller Fagertun, som Slagenmaleren kalte stedet. Kona Mathilde er avbildet i blått til høyre på bildet. Hvem var Slagenmalerens modeller? I mange år har Ragnar interessert seg for Slagenmaleren og samlet opplysninger om ham og bildene han malte. Han har kartlagt hvem som satt modell på de mest kjente bildene til Slagenmaleren. Det har nærmest blitt en livsoppgave. - Det har vært liten interesse for Sven Jørgensen i vår tid og jeg syns det var viktig å finne ut mest mulig om ham og modellene han brukte, før det var for seint, nikker han. Hjemme hos seg har Ragnar to store malerier av Sven Jørgensen. Begge er malt på Tufta og viser gårdsveien fra Fagertun og ned mot Blixekilen og Hytten. Maleriene ble kjøpt på auksjonsforretningen Blomquist for ikke så mange år siden og er et kjært eie. Bildet Arbeidsløs er Sven Jørgensens mest kjente. Bildet ble malt i 1888 i en stue på Jordfallet og viser en arbeidsløs mann som sitter og stirrer ut i håpløsheten med kona og to små døtre rundt seg. For dette maleriet fikk Sven Jørgensen bronsemedaljen på Verdensutstillingen i Paris i 1889 i konkurranse med mange av datidens største kunstnere. Familien som er avbildet var ikke så fattige som bildet kunne tilsi. Mannen på bildet het Anton Kristiansen (f.1860) og var omtrent like gammel som Sven Jørgensen. Han var hvalskytter og det er hans kone Ella (f.1855) som sitter med datteren Ingerta (f.1884) på fanget, mens storesøster Kristine (f.1882) leker med en dukke på bordet. Ekteparet fikk fem barn til: Anna (f.1887), Emma (f.1889), Olga (f.1891), Sigurd (f.1896) og Einar (f. 1899). Arbeidsløs av Sven Jørgensen, 1888. Dessverre omkom Anton som følge av magesykdom ombord på frakteskipet DS Darro i 1918, bare 58 år gammel, kan Ragnar fortelle. Da ble det tyngre tider for Ella, som ikke hadde annen inntekt å lene seg på enn mannens. Hun livnærte seg av flyndrefiske som hun fanget på Slagentangen. Deretter gikk hun gjennom skogen til Volden og tok bussen til Tønsberg for å selge fisken. Ofte gikk hun til fots hjem igjen for å spare pengene hun hadde tjent. Ragnar kan huske at han en gang gikk med en sending til Ella før jul. Det var en skinkestek som moren hans hadde bestemt at Ella skulle få. Hun visste hvor trangt det var for henne. Ella døde i 1950, 95 år gammel.   Barneår i Karlsvika Ragnar H. Roberg ble født 26. mars i 1935 og vokste opp på Nordre Karlsvik. Hans mor Ambjørg, vokste opp på Langved i Vivestad og det var hennes far som kjøpte gården på Karlsvik og som dermed brakte familien Langved til Slagen. Ragnars far Ansgar,  vokste opp på Roberg gård, som lå i bakken på høyre side opp fra Slagen Kirke.   - Min far var yngst av fire, så det var ingen odelsgård som ventet på han der. Han var sjømann og stuert, og den gangen gikk det lenge mellom hver hjemtur. Derfor bodde mor og jeg på familiegården på Nordre Karlsvik sammen med mors yngre søsken; onkel Lars, onkel Kåre og tante Beda, forteller Ragnar. Det var en barndom av de sjeldne i dag med stor frihet og spennende frilek i skogen. Det var også plikter som måtte utføres. Ragnar var eldst og måtte hjelpe til med gårdsarbeid og dyrestell, og steppe inn for en fraværende far som var til sjøs lange perioder av gangen. Slik var det den gangen. Husene på Nordre Karlsvik er for lengst borte, men Tunsberg Historielag har satt opp infoplakater langs kulturstien i «Essoskogen», som markerer hvor gårdene og feriekoloniene i skogen lå.   I 1940, da krigen kom til Norge, bodde dessuten onkel Trygve og tante Laura og kusinen Eva på bruket. Det ble trangbodd i det lille huset. Ragnar og moren flyttet da til feriekolonien Karlsvika 1, som lå øverst opp mot Tverved skole, og bodde der ett år. Da hadde også lillebroren Lars kommet til verden. - Jeg begynte på Tverved skole da jeg var syv og et halvt år. Jeg var skoleflink og fikk hoppe over 3. klasse, sammen med min kusine. Lærer Luthen var en streng kar, men jeg var så snill som dagen var lang, smiler Ragnar med et glimt i øyet.   Krigsårene var tøffe, men naboene hjalp hverandre så godt de kunne og det var godt samhold i storfamilien. - Jeg husker vi satt under låvebrua alle sammen da engelskmennene bombet Vallø i 1945. Det var en skremmende opplevelse, minnes han. Fra Kibneb til Volden Familien bodde på Nordre Karlsvik til Ragnar var rundt 11 år. Da gårdsbruket Åsen på Kibneb ved Blixekilen kom for leie, flyttet familien dit. - Aslaug og Ingeborg Åsen som eide gården var sydamer i Tønsberg, og ville helst bo der. Så da flyttet vi til Kibneb i 1946, forklarer Ragnar. - Jeg tipper turnringene henger i treet der ennå, legger han flirende til.     Etter årene på Kibneb flyttet familien til Volden, der Ragnars mor og far ble vaktmestere på Fram ungdomshus. Da var Ragnar 17 år og hadde fått en liten søster; Ellen Marie, i tillegg. Det var gode år og mye som skjedde på Framhuset den gangen. Her var det idrettsarrangementer, kunnskapskonkurranser og bygdefester, der drikkevarene lå gjemt utendørs i grøftekantene, minnes Ragnar. I 1952 vant dette laget pokal i kunnskapskonkurransen til V.U.F. Fra venstre  Gunnar Holmøy, Jan Wold Hansen, Ragnar Roberg og Jan Nyrerød .   Ragnar var belest og deltok i flere kunnskapskonkurranser på Framhuset og konkurrerte med ungdomslag i hele Vestfold. Utdannelse utover folkeskolen var en sjeldenhet den gangen, men Ragnar ble oppmuntret til å fortsette på skolen. - Det var aldri snakk om annet enn at jeg skulle begynne på gymnaset. Jeg fikk ikke lov til å reise til sjøs av mor. Hun hadde dårlig erfaring med fars lange opphold til sjøs.     Etter gymnaset sto befalsskolen i luftvernartilleriet i Stavern for tur i 1953 – 1954. Ragnar ble nr 4 på befalsskolen – og gikk dermed nesten til topps i kullet. Deretter fulgte studier til bygningsingeniør på NTH i Trondheim. Han tok eksamen som sivilingeniør i 1960. Omtrent samtidig traff han sin tilkommende Elsa Mary Berg som var fra Telemark, på et dansearrangement på Elverhøi ungdomslokale i Ramnes. De giftet seg og og fikk to barn; Anita og Bjørn Edgar, og bosatte seg på Nøtterøy. Der startet Ragnar sitt eget rådgivende firma i byggeteknikk i Tønsberg, som siden skulle få ansvar blant annet for utbyggingen av svømmehallen og Ringshaug skole. Kona Elsa Mary jobbet på et sykehjem i Våle. Ragnar og Elsa Mary, som ungt og vakkert brudepar. Etter at kona døde i 2008, har Ragnar har bodd alene i huset sitt på Duken, med god hjelp fra de to barna. - Du må få med at Anita vant nordisk mesterskap i turn for juniorer i 1974. Det var litt av en bragd, sier Ragnar kry. Han har i mange år vært en sentral figur i Tunsberg historielag, der han primært har drevet historiesøk om Slagenmaleren og folket han malte og holdt omvisninger i skogen. Minnene fra oppveksten i de «dype skoger» i Slagen har aldri sluppet taket, om livet slik det artet seg da Ragnar lekte som guttunge i skauen. Det er gode minner å ta med seg fra et langt og spennende liv. Ragnar nærmer seg 90 år og her sitter han med bildet av seg selv som liten gutt på fanget. Har du bilder av Slagenmaleren på veggen? Sven Jørgensen er en del av kunstnerkolonien i Åsgårdstrand, selv om han bodde et stykke utenfor byen. Henning Lysell i Åsgårdstrand historielag arbeider med å etablere et digitalt arkiv med bilder av Slagenmaleren og har allerede fått inn en del bilder til sin digitale utstilling i Bymuseet. Har du et bilde av Slagenmaleren som du vil ha med i den digitale utstillingen eller annen informasjon om maleren, send mail til henning.lysell@gmail.com  eller live@magasin1.no Ragnar H. Roberg er eier av dette maleriet av Sven Jørgensen, som er malt på Fagertun på Tufta øverst oppe i åsen.

Anne Marie Carlsen har skrevet bok om sin utviklingshemmede bror og moren som kjempet for et bedre liv for sin sønn og ble en pioner for utviklingshemmedes rettigheter. Anne Marie med sin psykisk utviklingshemmede bror Gunnar Martin i hagen hjemme i Sandefjord en gang på slutten av 60-tallet. - Jeg trodde vi var en vanlig familie og det tok tid før jeg skjønte at det var vi ikke. Det var krevende og skamfullt å ha en psykisk utviklingshemmet bror. Jeg ble stille og innesluttet, og følte et stort ansvar for min bror og hjalp mine foreldre så godt jeg kunne. Jeg ble tidlig voksen. Familien Hval på slutten av 1960-tallet. Pappa Arne Martin med Gunnar Martin på armen, Anne Marie og mamma Solveig. Det sier Anne Marie Carlsen, som har skrevet bok om moren Solveig Hval og hennes innsats for psykisk utviklingshemmede og deres foreldre på 1960 - og 70-tallet. Anne Marie vokste opp med en utviklingshemmet bror og en mor som kjempet for rettferdighet for sin sønn og de aller svakeste i samfunnet - de uten stemme. Hun bidro sterkt til å bedre utviklingshemmedes rettigheter, levekår og bosituasjon. Solveig og Gunnar Martin Den gangen var det liten hjelp å få for familier med utviklingshemmede barn og mange gjemte bort barna hjemme, omtrent så en skulle tro at de ikke fantes. - Heldigvis var mamma ressurssterk og en som ikke lot seg vippe av pinnen så lett. Hun tok med seg Gunnar Martin overalt og skammet seg ikke over at han var utviklingshemmet og annerledes. Hun var opprørt over måten utviklingshemmede ble behandlet på og gikk hardt ut mot institusjoner og myndigheter på sin stillferdige, men tydelige måte, minnes Anne Marie. Solveig var utdannet sykepleier og diakonisse, med tilleggsutdanning innen barne- og ungdomspsykiatri og hadde jobbet som avdelingsleder på rikshospitalets barneavdeling og som bestyrerinne på cerebral parese-hjemmet Gladheim i Oslo. Da hun selv fikk et utviklingshemmet barn var denne bakgrunnen en stor styrke i hennes egen kamp som mor og ressursperson for å bedre utviklingshemmedes levekår. Solveig var utdannet sykepleier og diakonisse og hadde lang erfaring fra arbeid med barn med utviklingshemming, før hun selv ble mor til en psykisk utviklingshemmet gutt. Gunnar Martin ble født i 1963 og ble utviklingshemmet etter en fødselsskade. Han var fysisk sterk, men hjerneskadet og uten språk, var rammet av epilepsi og kunne være svært utagerende. Det fantes ikke dagsentertilbud den gang, heller ikke andre avlastningstilbud, og det meste falt på mor. Da han fylte seks år ble det umulig for familien å ha ham hjemme lenger. Gunnar ble flyttet til en institusjon for åndssvake barn på Virik i Sandefjord. Gunnar Martin og Anne Marie hos fotografen i 1965. Mor Solveig engasjerte seg i Støttelaget for åndssvake, som det het den gangen, og var med på å stifte NFPU (Norsk forbund for psykisk utviklingshemmede) i 1967. Etter hvert kom hun til å bli ledende skikkelse i Foreldrestøttetjenesten og ble den første rådgiveren for foreldre med utviklingshemmede barn i Vestfold. Hun hadde fast kontortid en dag i uken i Sandefjord og en dag i Tønsberg. Fokus var å gi råd til foreldrene om muligheter og trygderettigheter, og å være et bindeledd mellom foreldrene og institusjonene. - Mamma ble en viktig brikke i livene til disse familiene og ga omsorg til den enkelte i sorgprosessen og skammen, som gjerne oppsto med et utviklingshemmet barn, forteller Anne Marie. Gunnar Martin i bakkneppet buksedress, slik at han ikke skulle kle av seg og skade seg selv. Naken og hudløs i sengen full av urin og avføring Da Gunnar var ni år ble han flyttet til Fossnes Sentralhjem i Stokke. Da begynte for alvor utfordringene. Gunnar Martin endret karakter og det var tydelig at han mistrivdes. - De låste ham inne alene på rommet sitt i lange perioder av gangen. Han begynte å slå hodet i veggen og gnage på fingertuppene og på vinduskarmene. Han var tydelig forvirret og lei seg. Det hjalp ikke at vi hadde ham hjemme i helgene så ofte vi kunne. Det gjorde det nesten bare verre, forklarer Anne Marie. - Han ville jo ikke tilbake! En gang moren kom på besøk, fant hun sønnen ille tilredt i sengen. Ingen på avdelingen visste at hun skulle komme denne dagen og avdelingslederen prøvde først å få henne til å utsette besøket fordi det var en uheldig dag. Men mor Solveig skjønte at noe var galt. Det synet som møtte henne hadde hun likevel aldri sett for seg. Rommet stanket av urin og avføring. Gutten lå naken i sengen, og fra nakken og ned til bakenden var han nærmest hudløs. Det så ut som han hadde ligget sånn i flere dager. - Mamma ble stemplet som en umulig både av ledelsen og av mange av de ansatte. Men etter hvert begynte foreldrene og flere av de ansatte å kjempe sammen for å påvirke ledelsen og endre institusjonskulturen på Fossnes, som også var preget hets og vold mot de utviklingshemmede, forklarer Anne Marie. Fra NFPUs landsmøte i Sandefjord på 70-tallet: Tor Brandt, Anne Ma Lund, Solveig Hval og Leif Basberg. Solveig sto i spissen for dette arbeidet lokalt som representant for NFPU. Hun reiste land og strand rundt og holdt foredrag og var også kursleder for foreldre på Frambu, et nasjonalt kompetansesenter for utviklingshemmede. Solveig uttalte seg stadig til mediene og lot seg intervjue til en kritisk bok skrevet av to ansatte på Fossnes. Leserbrev på leserbrev i lokalavisene resulterte i at hovedstadspressen også kom på banen. Den såkalte Fossnes-saken ble en brutal gjenganger i mediene mot slutten av 70-tallet. Sakte men sikkert, bedret forholdene seg. Her er Gunnar Martin med en pleier på eselryggen under et opphold på Solgården feriehjem for utviklingshemmede i Spania. Nytt liv med HVPU-reformen Presset på myndighetene ble etter hvert så stort at de iverksatte flere utredninger. Lossius 1-utvalgets Stortingsmelding nr 88 fikk tittelen "Levekår for psykisk utviklingshemmede". Lossius 2- utvalgets neste utredning om avviklingen av de store sentralinstitusjonene sto ferdig i 1985. Etter over 20 års planlegging ble ansvarsreformen for psykisk utviklingshemmede endelig vedtatt av odelstinget i 1988. De store sentralinstitusjonene ble gradvis lagt ned og mindre bofelleskap, slik vi kjenner dem i dag, ble opprettet. Ansvaret for de utviklingshemmede ble tilbakeført til kommunene. Beboernes rettssikkerhet, bruken av tvangsmidler og dekning av utviklingshemmedes grunnleggende behov (som aktiviteter), samt retten til personlig integritet, var også en viktig del av reformen. Gunnar Martin fikk det bedre. 1 1982 ble han flyttet til en mindre avdeling på Fossnes, hvor han trivdes bedre. I 1993 flyttet han inn i egen leilighet i Karisletta bofellesskap i Sandefjord. Der fikk han hjelp til sine daglige behov og et opplevelsesrikt liv som han tydelig satte stor pris på. Pleierne tok han med på friluftsturer, gårdsbesøk og til Tyrkia på badeferie. Han hadde det godt de siste årene av sitt liv. Han døde etter et epilepsianfall bare 35 år i 1998. Gunnar Martin hadde det godt de siste årene av sitt liv, men døde bare 35 år gammel i 1998. En pioner for psykisk utviklingshemmede - Dessverre fikk ikke mamma oppleve alt dette. Hun døde i 1982, bare 63 år gammel. Jeg var bare 22 år og studerte til sykepleier på Lovisenberg, samme sted som mamma hadde utdannet seg til sykepleier og diakonisse i sin tid. Det var en vanskelig tid for hele familien og mye av ansvaret for Gunnar Martin falt på meg. Pappa var heller ikke frisk, forteller Anne Marie. Mamma Solveig, Anne Marie og pappa Arne Martin feirer Solveigs 60-årsdag i 1979. To år senere dør Solveig av kreft. Solveig satte dype spor etter seg og datteren får fortsatt tilbakemeldinger fra de som kjente henne om hvor mye hun betydde både for familiene hun hjalp, for funksjonshemmedes rettigheter og bedringen av deres levekår. - Vi må ikke glemme historien. Nye familier med utviklingshemmede barn banker på døren og gamle foreldre er fortsatt engstelige for om hjelpen vil være der etter at de har gått bort. Fokuset på funksjonshemmede rettigheter er like viktig i dag som før, mener Anne Marie. Hun er glad for å ha skrevet boken og tror moren ville satt pris på å lese om hva hennes sterke engasjement for de aller svakeste i samfunnet kom til å bety. Solveig Hval - en pioner for psykisk utviklingshemmede. Anne Marie Carlsen har skrevet bok til ettertanke om å vokse opp med en utviklingshemmet bror og morens pionerarbeid for de utviklingshemmede. Boken "Solveig Hval - en pioner for psykisk utviklingshemmede" kan bestilles fra live@minfortelling.no . Vil du gå på kurs og lære å skrive historien om ditt liv eller noen annens livshistorie, ta kontakt med live@minfortelling.no Første gang publisert 08/09/2024

St.Hans markeres hvert år med en Hawaii sommerfest i hagen til Renate og Bård på Tolvsrød. Temafester er gøy! Renate serverer vannmelon-drikke fra egen bar på terrassen. En uthulet vannmelon med drikke egner seg godt som aperitif. Dagens trekløver. Guro, Live og Renate. Always Happy Hour i Renates hjemmebar. Bård, Jan og Pål pyntet i fargerike Hawaiiskjorter og hatter for anledningen. Dart er gøy! Reker og rosé - en ypperlig kombo til en varm sommerkveld. Mannfolkprat! En deilig kveld avrundes i vinterhagen til varmen fra innlagte flammer i Bårds hjemmesnekrede bord.

Signer underskriftskampanjen, oppfordrer Støttegruppa Olsrød Gård og kunstnerkollektivet på Olsrød gamle husmorskole. Støttegruppen for Olsrød Gård har iverksatt en underskriftkampanje for å bevare låve og stabbur ved den gamle husmorskolen på Olsrød , 3 km øst for Tønsberg sentrum. I forbindelse med byggingen av de nye omsorgsboligene på Olsrød er låven og stabburet planlagt revet. Hovedgrunnen for rivningen begrunnes med at de er i dårlig forfatning, men byggmester Knut Olav Varpe, Nøtterøy, og andre med byggfaglig kompetanse, konkluderer med at byggningene ikke er i dårlig/falleferdig forfatning. Ved å restaurere låven mener støttegruppen at bygningen vil kunne benyttes som scene og øvingslokale for musikk, teater og helseforebyggende kulturaktivitet. Det nyrestaurerte stabburet og den 4 etasjes låven vil også egne seg for konferanser, kurslokaler, cafe og galleri.  Stabburet egner seg fint som galleri. Helsefremmende fellesskap Fremtidens helsevesen står ovenfor store utfordringer. Slike lokale fellesskap som samler mennesker på tvers av generasjoner vil være en viktig del av helsefremmende arbeid. Ensomhet er en av de største utfordringene vi har i dagens samfunn, og gode relasjoner er en av de viktigste faktorene for god helse. For at mennesker skal leve godt og være friske, trenger vi arenaer for kreativitet og samhold. Det er overveldende mye forskning som tyder på at terapiformer for psykiske helseplager som innebærer, dans, kunst, yoga, karate og teater, har mye bedre resultater enn samtaleterapi, som er dagens tilgjengelige tilbud. Støttegruppen ønsker samarbeidspartnere innefor velforeninger, kulturaktører, helse og frivillige organisasjoner for utvikling av området og bruk av den fremtidige kulturparken. Dette tiltaket kan i praksis bidra til at frivillige organisasjoner og private helsetilbud kan hjelpe det offentlige med å skape kostnadseffektive, helsefremmende tilbud i lokalmiljøet. Ved å bevare og oppgradere bygningene til et kulturhus og forsamlingslokale har beboere i Tønsberg og spesielt Søndre Slagen, tilgang til de historisk viktige bygningene med tunet, de store eiketrærne og tilhørende park. I snart 100 år har dette vært et viktig rekreasjonsområde for beboere i Presterødåsen, Olsrød, Sandåsen, Gauterød og Tolvsrød. Støtt oppropet! På siste kommunestyremøte før sommeren ble det lagt inn forslag om bevaring av låven, mot forslaget om riving. Med knapp margin gikk det i vår favør, dvs at den ikke skal rives inntil videre, men kommunen vil ikke ha noen utgifter med den. Der står vi i dag. Når det gjelder omsorgsboligene, så viser det seg å være nok plass på tomten uten å måtte rive låven og stabburet. Olsrød Gård vil være et nytt tilbud til Tønsbergs befolkning. Vi håper på mange underskrifter da dette området med de gamle vakre bygningene er unikt for innbyggerne rundt Olsrød Gård.     Vennlig hilsen Støttegruppen Olsrød Gård Njall Helgi Jonsson, Cesilie Hegna, Friske Sammen Carl Fredrik Normann  Signer oppropet her: https://www.opprop.net/bevaring_av_lave_og_stabbur_pa_olsrod_gard_gamle_olsrod_husmorskole Første gang publisert: 09/07/2025

Helgen 20. - 22. juni får foreningen Prinsesse Kristina av Tunsberg besøk fra Spania. De spanske gjestene skal ha en stand på Vikingodden med info om Spania og det området Prinsesse Kristina bodde i for 765 år siden. Prinsesse Kristinas statue står nedenfor Slottsfjellet. - Det kommer fire spanjoler fra reiselivet i Spania for å delta i Kristinaløpet på lørdag, og i tillegg noen løpere fra Det spanske Turistkontoret i Oslo. De skal ha en egen stand på Vikingodden fra fredag til søndag og informere blant annet om Prinsesse Kristinas hjemsted i Spania. Det forteller TønsbergGuide Inger Bjar-Kessler. Hun er leder for foreningen Prinsesse Kristina av Tunsberg, som arbeider for å holde minnet ved like om den norske prinsessen som reiste til Covarrubias i Spania i 1257 for å gifte seg med spanskekongens bror. Prinsesse Kristina fikk ingen barn og døde bare tre-fire år etter at hun ankom Spania, men minnet om henne holdes fortsatt ved like i den spanske middelalderbyen som ligger i provinsen Burgos i Castilla y Leon i nord . Norsk - spansk samarbeid - Vi samarbeider med en tilsvarende stiftelse i Spania, nemlig Fundacion Princesa Kristina i Covarrubias og har som mål å styrke vennskapsbåndet mellom Norge og Spania. Dette arrangementet er midt i blinken i så måte, forklarer Inger entusiastisk. Under lørdagens Kristinaløp er det Prinsesse Kristina-foreningen i Tønsberg som skal betjene den spanske standen, mens spanjolene deltar i det tradisjonsrike løpet i byen. Søndag skal de spanske gjestene få bli med på ro-tur med Kristina-skipet. Dessuten står en biltur til Midgard og Oseberghaugen samt et besøk i Munchs Hus i Åsgårdstrand på programmet. - Vi håper å se mange av våre medlemmer og andre interesserte på den spanske standen på Vikingodden! Det er bare å ta kontakt med oss der hvis du er interessert i å vite mer om Prinsesse Kristina og reisemålet Covarrubias. - Vi tar også gjerne imot flere medlemmer i foreningen Prinsesse Kristina av Tunsberg, legger Inger til. Prinsesse Kristina ligger begravet i C ovarrubias i  provinsen Burgos.

Vilnius har nær kontakt med Vestfold, gamlebyen står på UNESCOs verdensarvliste og flyreisen dit tar bare halvannen time - og flere gode grunner til å besøke byen. Denne gresk-ortodokse "bløtkakekirken" i barokk stil befinner seg i gamlebyen i Vilnius. 1. Gamlebyen i Vilnius Gamlebyen i Vilnius, hovedstaden i Litauen, er en av de største og best bevarte middelalderbyene i Øst-Europa. Med sine brosteinsgater, historiske bygninger og koselige kafeer er dette et perfekt reisemål for den historieinteresserte – og for alle som elsker vakre og sjarmerende gamlebyer med et snev av østblokk-kultur. Skolebarna  har kledd seg i finstasen til siste skoledag før sommeren, jentene med hvite sløyfer i håret, typisk for øst-Europa. Portalen i midten  er en rund, futuristisk installasjon på Rådhusplassen i Vilnius. Denne skulpturen fungerer som et digitalt vindu mellom byer og lar forbipasserende se og kommunisere i sanntid med mennesker i andre byer, som Lublin i Polen, Dublin og Philadelphia. Vilnius trekker til seg turister  fra hele verden og spesielt fra øst, som Ukrainere, hvite-russere og gjengen til høyre fra Kasakhstan. 2. Katedralplassen og Gediminas tårn Her ligger Vilnius’ mektige katedral og det ikoniske klokketårnet (til venstre). Det er et flott utgangspunkt for å utforske byen. På Katedralplassen finnes det også en statue av Storhertug Gediminas, som grunnla byen i 1323, og et nasjonalmuseum, som opprinnelig var Palace of the Grand Dukes of Lithuania, tilegnet fire hertuger som regjerte i Vilnius i storhetstiden på 1300- til 1400-tallet. Gediminas tårn holder fortet på en grønn høyde like bak plassen. En kort spasertur opp til tårnet gir deg fantastisk utsikt over hele gamlebyen og elven Neris, som skiller gamlebyen fra nybyen. 3. Gates of Dawn Gates of Dawn (morgengryets port) er en av de viktigste religiøse, historiske og kulturelle monumentene i Litauen. Porten ble bygget tidlig på 1500-tallet som en del av bymurene som skulle beskytte Vilnius, og er i dag den eneste av fem porter som fortsatt står. Det mest kjente med Gates of Dawn er det hellige bildet av Jomfru Maria , også kalt "The Blessed Virgin Mary, Mother of Mercy" . Ikonet er plassert i et kapell over porten, og anses som mirakuløst. Det tiltrekker seg pilegrimer fra hele verden – både katolikker, ortodokse og andre kristne. Både Pave Johannes Paul II og Pave Francis har besøkt Gates of Dawn. 4. St. Anne-kirken I Litauen finnes det kirker på hvert gatehjørne, de fleste er utformet som små katedraler i barokk "bløtkakestil". Unntaket er St. Anne-kirken, som regnes som en av de vakreste kirkene i Litauen. Den ble bygget på 1500-tallet i gotisk stil og er visstnok viet til Jomfru Marias mor Anne. Kirken er et gotisk mesterverk som selv Napoleon etter sigende skal ha ønsket å ta med seg hjem til Paris. Fasaden  er bygget i gotisk mursteinsarkitektur, med slanke spir og detaljerte ornamenter. Innendørs er kirken litt mer nøktern med vakkert interiør i tre, fantastiske ikon og altertavler - og milevis opp til taket. 5. Pilies-gaten og Litteraturgaten Pilies-gaten er en av de eldste og mest livlige gatene i byen, full av lokale butikker, kunstnere og suvenirer. Derfra er veien kort til Litteraturgaten i Vilnius  ( Literatų gatvė ). Det er en smal og sjarmerende gate i gamlebyen som er tilegnet forfattere og poeter som har hatt en tilknytning til Litauen. Gaten ble etablert som kunstprosjekt i 2008, i forbindelse med at Vilnius ble Europeisk kulturhovedstad i 2009. Det er et levende og stadig voksende kunstverk, der blant annet litterære kunstnere som Dostojevski, Frank Zappa og den litauiske nobelprisvinneren Czesław Miłosz  har fått sin plass på murveggen. Det kan være lurt å følge en guide, for eksempel bestilt via appen GetyourGuide. Da får du bred info om Litteraturgaten og andre høydepunkter i Litauens historie og kultur. Guiden tar deg også gjerne med i delikatessebutikken, der du kan få smaksprøver fra Litauen. 6. Pink Soup og andre lokale delikatesser Gamlebyen er perfekt for å ta en pause med en kopp kaffe og nyte stemningen. Prøv tradisjonelle retter som cepelinai (zeppeliner potetboller) og kald rødbetsuppe på en restaurant som serverer lokal mat. Litauerne kaller røbetsuppen sin for Pink Soup og konkurrerer med Latvia om opphavsretten til den berømte suppen. Hvert år i slutten av mai/juni arrangerer de Pink Soup Fest med konserter og lokal underholdning til ære for den rosa suppen, som skal spises med kokt egg og poteter til. Et reklamestunt i rosa må til! Rosa er Vilnius signaturfarge og de pynter gjerne by og restauranter i blomstrende rosalilla farger. 7. Mathallen med markedsvibber fra øst Mathallen Turgus befinner seg i utkanten av sentrum av gamlebyen og er en livlig markedsplass med en milelang kjøttdisk, bod på bod med frukt og grønt, ost og pølse, tekstiler, klær og alt annet til husholdningen. Det er her ferme husmødre gjør innkjøpene sine og alt handel foregår med euro cash. I mathallen finnes det en rekke spiseplasser der du kan teste lokale delikatesser og søtsaker fra Baltikum. 8. Republikken Užupis Et bohemsk nabolag med egen "grunnlov", kunst på hvert gatehjørne og en unik atmosfære. Der har du Uzupis i et nøtteskall. Republikken kan minne litt om fristaden Kristiania på åttitallet, minus rusfaktoren. Užupis betyr “bortenfor elven” Vilnia som skiller bydelen fra resten av gamlebyen. På broen over elven kan man låse fast kjærligheten med hengelås om man vil. Uzupis ligger rett øst for gamlebyen i Vilnius, kun et par minutters gange fra St. Anne's Church. Det er en liten bydel, omtrent 0,6 km² stor, med ca. 7000 glade innbyggere. 1. april 1997 erklærte innbyggerne Republikken Užupis  som en symbolsk og humoristisk mikronasjon med egen grunnlov som er nedtegnet på all verdens språk, også norsk, ved inngangen til bydelen. Mye artig i fri-republikken Uzupis i Vilnius.

Langø er en liten perle, som ligger som et smykke midt i Vestfjorden. Perfekt for en idyllisk søndagstur. Søndagstur til Langø – en perle i Vestfjorden. Fine stier og turveier går over øya. Et lite rødt uthus. Langø er en av de fine små plassene i Vestfold som inviterer til nærhet til natur, himmel og hav, og velsignet ro i sjelen. Denne søndagen tok vi turen ut på Langø i Vestfjorden for aller første gang, og det ble akkurat den pausen fra hverdagen som vi trengte. Været viste seg fra sin beste side – stille hav, klar blå himmel og en mild bris som strøk forsiktig over kinnet. Langø er lang og smal, grønn og fredelig, landlig og vakker, med noen få gamle gårder, hvite trehus og en og annen sjøbod i strandsonen. Det er kort vei til sjøen, selv midt ute på øya, og vi følges av måkeskrik og glitrende solreflekser som speiler seg i fjorden. Stien som snor seg innover øya er lett å følge, og på denne tiden av året er duften av nyperoser, syrin og jasmin påtakelig. Småfuglenes sang likeså. Med utsikt til Håøya og Veierland i bakkant. En pust i bakken i nydelig solskinn. Langø byr på både åpent landskap og lune viker, perfekt for små pauser og lange tanker. Slettelandet midt på øya var dekket av gul smørblomst og ned mot sjøen beitet hestene, de var 12 i alt, inkludert to føll. Mor og føll beiter på blomsterenga. Vi fant et deilig sted for en kaffepause med utsikt over fjorden mot Engø og Stokkelandet. Derfra går det ferje til Veierland og Tenvik på Nøtterøy. Håøya ligger også som nærmeste nabo i Vestfjorden. Langø er ikke stor, og turen rundt tok ikke mer enn et par timer i sakte tempo. Vi nøt hvert sekund. Her finnes verken biler eller sykler. eller støy – bare natur, hav og tid. For den som ønsker en kortreist naturopplevelse med stor belønning, er Langø verdt en søndagstur - eller to. Smørblomsterenga. Vakre og ville Lupiner.