Herskapelig på Søndre Nes

Her har det bodd skipsredere og baronesser, en navngjeten oberst og en historisk adelsslekt. I dag er det tredje generasjon Løberg som bor på Søndre Nes gård, vakkert beliggende ved innløpet til byfjorden.

Søndre Nes gård med utsikt til Tønsbergfjorden.

En vinternatt i februar 1928 går alarmen. Det brenner i hovedhuset på Søndre Nes gård! Gårdbruker og gartner Einar Løberg skynder seg å vekke familien og sammen med kona Anne, fem barn og en tjenestepike, kommer de seg ut i siste liten. Det gamle hovedhuset fra rundt 1815, er overtent og brenner ned til grunnen. Det gjør også en gammel kjøkkenbygning fra 1857, som minister Løvenskiold fikk oppført. Ved brannen går det med en mengde verdifullt og antikt innbo.

Det gamle hovedhuset på Søndre Nes gård brant ned i 1928.

- Min far Alf Andreas var liten gutt og husket godt brannen, og at hele familien måtte flykte fra flammene. Han var bare fem år den gangen, yngstemann og tvilling med søsteren Nanna. I tillegg var det tre eldre søstre i søskenflokken, forteller Alf Einar Løberg, som er tredje generasjon på Søndre Nes gård.

Alf Einar Løberg er 3. generasjon på Søndre Nes gård.

Den åpne peisen i engelsk stil måtte få ny innsats, som Alf Einar pent fikk satt inn.

Anglofil bestefar

Det var Alf Einars bestefar som kjøpte gården i 1922. Den store eiendommen ved innseilingen til Tønsberg hadde full gårdsdrift med kyr og andre husdyr, 130 mål dyrket mark og 150 mål skog, et verksted og et gartneri med 4 drivhus. Den nye hovedbygningen ble oppført like etter brannen og sto ferdig i 1928. Uheldigvis ble også dette huset skadet i brann i mars 1932, men huset står som den gang, den dag i dag.

- Bestefar var anglofil og han innredet huset som et engelsk jaktslott. Han hadde studert til gartner i England og ønsket stilmessig å knytte huset til britisk kultur, forklarer Alf Einar.

I stuen er det høyt under taket, og trevegger med profilerte lister i tak og vegger, og en stor engelsk peis. 12 smårutete langvinduer på rekke og rad gløtter ned mot sjøen og innseilingen til Tønsberg.

 - Da min far overtok gården anla han eplehage bak huset som strakk seg helt ned til sjøen, men det ble dessverre for tungvint og lite lønnsomt å drive, forteller Alf Einar.

Gårdsdriften forpaktet bort

Alf Einar overtok gården sammen med kona i 1988. Det første de gjorde var å bytte ut alle vinduene og 1600 takstein. Stilen på huset har de beholdt både utvendig og innvendig. Gårdsdriften er nå forpaktet bort, og det produseres korn og grønnsaker rundt gården på begge sider av Husvikveien. Gartneriet er også lagt ned. Alf Einar valgte en annen vei. Han er utdannet dataingeniør, og har jobbet som bedriftsleder i flere teknologibedrifter.  Som pensjonist har han nok å gjøre som håndverker av ymse slag og altmuligmann på den store eiendommen som strekker seg helt ned til sjøen, og vitner om gårdens eldgamle historie.

Bilde av Søndre nes gård med eplehage og gartneri på 60-tallet.

Røtter langt tilbake

Søndre Nes gård har en lang og stolt historie. Fra gammelt av var det en leidanggård, som i norrøn tid var en forsvarsordning der bøndene måtte utruste skip og mannskap. Etter hvert ble dette omgjort til en årlig skatt (naturalia som korn og smør) fra gården. Eiendommen var kirkens eiendom i middelalderen. I 1320 bekreftet kong Magnus Eriksson de gamle gave- og beskyttelsesbrevene som hans forfedre hadde gitt til St. Stefans og St. Jørgens hospital. Hospitalet tok seg av syke og gamle i den katolske æra, og produserte landbruksvarer for salg og til eget bruk.

Allerede i senmiddelalderen var Nes delt i to gårder — Nordre (Marie Treschows sykehjem) og Søndre Nes — en inndeling som trolig går tilbake til minst 1500-tallet. I 1553 står Oslo hospital som eier av grunnen - og Torger står i 1556 oppført som den første brukeren på Søndre Nes i Bygdeboken. Etter reformasjonen skjedde det endringer. På midten av 1600-tallet var gården en del av det omfattende godset til Jarlsberg Hovedgård under stattholder Hannibal Sehested, som la et høyt skattetrykk på gårdene. Etter hans fall overtok den dansk-norske kronen eiendommen, før den i 1673 ble en del av det nyopprettede grevskapet Griffenfeld. Oslo Hospital sto som fortsatt som grunneier.

Dette kartet fra 1749 viser innseilingen til Tønsberg forbi nes, der det var planlagt marinebase, som siden i stedet ble lagt til Stavern.

Marinebase og skipsverft

På 1700-tallet ble det lagt planer for en marinebase og et festningsverk på Nes-odden, som inkluderte området til begge Nesgårdene. Et vakkert håndtegnet og fargelagt kart fra 1749 viser odden med sin strategiske plassering ved innseilingen til Tønsberg med «Føyen landet» og «Huus øen»  på motsatt side. Det kan synes som om to vikingskip er markert på kartet nede ved sjøen på Søndre Nes. Kanskje lå det i sin tid en vikinggård her? Planene for en marinebase på Nes ble imidlertid skrinlagt. I 1750 besluttet danske Kong Fredrik V at det skulle anlegges et fortifisert orlogsverft i Stavern i stedet.

I 1736 ble det holdt auksjon over Oslo hospitals grunn på Søndre Nes. Søndre Nes ble da solgt til oppsitter (vaktmester) og skipper Nils Larssen, for 402 riksdaler. Skipper Nils eide og drev skipet «Ebenezer» og «Ingeborg Maria», som forliste i 1764. På Søndre Nes var det fra midten av 1700-tallet et skipsverft til bygging og reparasjon av seilskuter. Skipsbygging var på den tiden en fin attåtnæring på mange av gårdene ved sjøen. Det ble bygget skip vesentlig på Teigen, Teien, Saltkopp, Kibnebb, Husøy, Knarrberg, S. og N. Nes, Jersøy og Valløy. Noe egentlig skipsbyggingsverksted hadde man ikke, det hele var mer tilfeldig. Skipet ble kanskje bygget av rederens egen skog, av hans egne folk og utrustet fra hans egen gård. 

Briggen "Sophie" tilhørte reder Samuel Lindholm, som hadde rederiet sitt på Søndre Nes og bodde på Nordre Nes.

Eventyrobligasjoner og kapervirksomhet

Losoldermann Salomon Jonsen overtok gården i 1781 og bodde på Søndre Nes til 1812. Han eide briggen «Anne Maria» og eide også seks «eventyrobligasjoner» i ulike skip. En «eventyrobligasjon» var et gjeldsbrev der långiveren ga penger til rederen mot sikkerhet i et skip. Man «eventyret» pengene som det het, og risikerte å tape alle pengene hvis skipet forliste. Kom det derimot tilbake fullastet var det store penger å tjene.   

Under Napoleonskrigen (1803–1815)  begynte danske kong Fredrik VI å utstede kaperbrev til rederne. Med et kaperbrev i hånden kunne norske sjøfolk drive piratvirksomhet med kongens tillatelse. Lasten fra det kaprede skipet ble solgt på auksjon og kaperfarten ga dermed gode muligheter for raske inntekter. På Søndre Nes skulle de komme i direkte kontakt med denne ublu virksomheten. I april 1809 kapret kaperføreren Peder Simensen fra Tønsberg den svenske jakt "Duvan", og førte den inn til bryggen ved Søndre Nes. Jakten ble taksert til 1700 riksdaler, og den svenske skipper måtte kjøpe jakten igjen til denne prisen. I 1813 ble galeasen "Lucie" kapret av engelskmennene, men kaptein Grove på orlogsbriggen "Lougen" tok den tilbake og brakte den til Nes. Den ble verdsatt til 15 000 riksdaler.

Buddes kran

Salomon Jonsen solgte i 1812 Søndre Nes gård med «bryggeriet» til kommandørkaptein Ole C. Budde for 30 500 riksdaler. Kommandørkaptein Budde var ingen hvem som helst. Han var kommanderende kaptein i marinen og sjef for sjøkorpset i Fredriksvern. Fra 1814 hadde han kommandoen over samtlige norske brigger, hvis hovedoppgave det var å beskytte korntilførselen til Norge. 

Under hans tid ble deler av eiendommen fraskilt, blant annet Alfheim og Aldershvile. Det var Budde som bygde det herskapelige våningshuset som brant ned i 1928. Han anla også en kjølhalingskran ved sjøen, som ble kalt for "Buddes kran. Som sin første mann på "Kranen", hadde kommandør Budde distriktets betydeligste skipsbyggmester, Bonde Arnesen, som fra 1817 var verftsmester på Søndre Nes og bygde en rekke skip i  Tønsbergdistriktet. 

Skipsreder Samuel Lindholm.

Napoleon og sølvskatten

I de siste krigsårene flyttet Samuel Lindholm sitt rederi fra Nøtterøy til Søndre Nes med skipene "Industri", "Maren Kristine" og "Sophie". Han må ha vært en dyktig reder, for han greide seg relativt godt gjennom de vanskelige krigsårene. Det skyldtes delvis at han ikke var kjøpmann og avhengig av trelasteksporten. Han hadde også god støtte i eget jordbruk, som eier av nabogården på Nordre Nes. 

England blokkerte på den tiden norske skip fra å importere korn fra Danmark. Det var hungersnød i landet, og barkebrødet var mager kosterstatning. I tillegg til all annen påkjenning ble det i 1816 pålagt et tvungent aksjeinnskudd i Norges Bank, den såkalte sølvskatten, som fikk begeret til å flyte over. Folk lot seg pante for skatter og pantegodset ble brakt til rådstuen i Tønsberg, der det ble tillyst auksjon. Det var imidlertid få som kjøpte, delvis i protest mot sølvskatten. Lindholm med sitt rederi på Søndre Nes, lot seg pante i likhet med sine kolleger i Tønsberg. Han var ilignet hele 460 spesidaler, og var således en av dem i distriktet som ble tatt hardest. Kaptein Budde, som på den tiden bodde på Aldershvile ved Nes, måtte ut med 140 spesidaler.  

Adelsslekt på gården

Etter Buddes død ble Søndre Nes solgt i 1850 for 7000 spesidaler til Adam Christoffer Løvenskiold. Løvenskiold ble regnet som en av de viktigste adelsslektene i Norge. Adam var sønn av fabrikkeier Severin Løvenskiold til Fossum jernverk og hustru grevinne Sophie Hedvig Knuth-Lilliendal. Severin var en sentral (og nokså upopulær) Eidsvollsmann i 1814, og ble senere Norges statsminister i Stockholm og stattholder.

Adam giftet seg I 1837 i Sem kirke med baronesse Catharina Kirsten Wedel Jarlsberg. De fikk seks barn. Datteren Franciska (Fanny) Siegfriede Sophie, var forlover til dronning Louise av Sverige-Norge, før hun i 1865 giftet seg i Sem kirke med kammerherre Frederik Wilhelm Treschow til Fritzøhus. 

Adam eide gården fram til 1886. Han var ansatt innen diplomatiet, og arbeidet i flere av Europas storbyer blant annet som attaché, legasjonssekretær, chargé d'affaires, ambassadør og generalkonsul i Washington fra 1851–55. Adam Løvenskiold var også kammerherre, som det så fint heter, for de norsk-svenske kongene Karl IV og Oskar II.

Diplomat og kammerherre Adam Løvenskiold.

Baronesse Catharina Kirsten Wedel Jarlsberg.

Obersten i åsen

I 1887 solgte enkefru Løvenskiold gården og noe løsøre for 55000 DKK til oberst Georg Ove von Ramel Michelet. Det er han som er opphavet til navnet Oberståsen i nærheten av gården. Det var her han gikk morgenturene sine mens han bodde på Søndre Nes. Georg Michelet hadde en lang militær karriere og var militærattaché ved den norsk-svenske legasjonen i Berlin, før han ble utnevnt til oberst 1888.

Oberst Michelet var blitt enkemann og pensjonist da han flyttet til Søndre Nes. Michelets mor, Generalinne Edle Michaeline Michelet, tilbrakte sine siste år med sønnen på gården, og døde på Nes i 1892, 88 år gammel. Oberst Michelets søster, Johanne Christine Augusta Holst Michelet, drev huset for ham i mange år. Forfatteren Jon Michelet stammer for øvrig fra samme slekt som obersten. De kom til Norge fra Frankrike på 1500-tallet.

Oberst Georg Ove von Ramel Michelet er opphavet til navnet Oberståsen.

Etter oberst Michelets død i 1908 ble gården med Aldershvile overtatt av sønnen, høyesterettsadvokat Christian Fredrik Michelet. Da det ble reist fabrikkbygninger i nabolaget som gjorde gården mindre attraktiv, ble det til at advokat Michelet solgte gården i 1916 til Mathias Christophersen fra Husvik. Han solgte den igjen i 1922 til Einar Løberg; bestefar til Alf Einar Løberg, som bor der i dag. 

Moderne tider

Efter hvert som tiden gikk blev det på Nes-gårdene bygget mange hus, mest på festet grunn. I 1938 flyttet Hans Berg-Olsen sitt båtbyggeri fra Nordbyen i Tønsberg til Søndre Nes. Her etablerte han både virksomhet og sin privatbolig, noe som satte preg på områdets maritime identitet i flere tiår. På det meste var det 14 mann ansatt i båtbyggeriet som var i virksomhet til utpå 1980-tallet. Alt i alt ble det levert 482 trebåter.

Båtbyggeriet på Søndre Nes bygde mange flotte klassiske trebåter.

Utover på 1900-tallet, og spesielt etter andre verdenskrig, ble store deler av jordbruksarealene på Søndre Nes gradvis omregulert til boligformål. Søndre Nes er likevel et av de få jordbruksområdene ved sjøen i Søndre Slagen som er skånet for nedbygging i dag.

Kilder: Sem og Slagen Bygdebok: Gårdshistorie. Vår ære og vår makt. Vallø og omegn historielag. TB. Wikipedia. Google.