Det spøker i byen!

9 hours ago

3 min read

Tønsberg er en gammel by, men visste du at det også spøker her? Byen er full av mystiske historier og gjengangere, skal vi tro gamle Fru Koch.

– Jeg heter fru Koch og er 250 år gammel. Nå skal jeg ta dere med på spøkelsesjakt i denne eldgamle byen. Bli med meg om dere tør!

Spøkelsesvandring med Fru Koch

Fru Koch er en av byens gjengangere. Sortkledd og delvis skjult under en bredbremmet, gammelmodig hatt står hun klar til å lede kveldens vandring. Rundt 30 forventningsfulle deltakere, hvor av 13 barn, har møtt opp på brygga. Den litt gufne stemningen er allerede til å ta og føle på.

Fru Koch forteller om livet i Tønsberg på 1800-tallet, om fattigdom, rike handelsmenn og seilskutetidens dramatiske dager. Hun presenterer seg som en datter i den velstående Stoltenbergfamilien og gift med kjøpmann og skipsreder Jens Koch, som ga navn til Kockegården i Tollbodgaten.

ByGuidene får hjelp fra to sjømenn fra Kystkultursenteret: Kai Romberg som Peder Olsen, Lene Alfheim som Regitza, Inger Bjar-Kessler som Fru Koch og Runar Tveiten som Ole Olsen.

Byguidene levendegjør historien

Byguiden Inger Bjar-Kessler har i mange år levendegjort Fru Koch i sin fulle historiske prakt under byvandringer og spøkelsesturer i Tønsberg.

– Høsten 2025 var mer enn 200 personer med på spøkelsesvandringene våre. I år besøker vi andre gater og hus der det sies at det spøker, forteller Inger hemmelighetsfullt.

Turen starter ved Jahn Teigen-statuen og går videre langs brygga forbi Oseberg hotell, mot Tønsberg bibliotek, Rundkirkeruinen, Øvre Langgate og Gunnarsbø. Underveis venter historier om mystiske hendelser, uforklarlige skikkelser og mennesker som etter sigende aldri helt har forlatt denne verden.

Gjengangere i mørket

På brygga møter vi det som i mørket kan ligne et spøkelsesskip – kopien av Osebergskipet. Her får vi høre historien om mannen som dro til en spåkone i New York og fikk vite at store rikdommer ventet hjemme i gravhaugene ved Oseberg.

Litt lenger bort møter vi blinde Caroline, som ifølge historien fant veien hjem da hun svømte etter fuglesangen da hun kom på avveie under en svømmetur. Var det en engel som viste henne veien?

Den gråkledde munken går igjen ved ruinene av Olavsklosteret i biblioteket. Foto: Runar Tveiten.

Svenske prinsesse Regitza jamrer i ruinene av Rundkirken ved biblioteket.

Ved ruinene av Olavsklosteret sies det at en gråkledd munk fortsatt vandrer omkring. Og i Rundkirkeruinen dukker Regitza opp, en sørgende svensk prinsesse som bærer på en tragisk historie om kjærlighet, tap av sin mann Håkon den unge og en sønn hun aldri fikk se igjen etter at han fylte 5 år.

Barna sto som tente lys og fulgte med da Fru Kochs fortalte om gjenferdene i Øvre Langgate.

Denne gamle kona spøker i Øvre Langgate og skremte nesten vettet av en ung mann mens han sov i sengen sin.

Men det er ikke bare i ruinene det spøker. I Øvre Langgate fortelles det om en gammel kone - et gjenferd som grep tak i en ung mann mens han sov i sengen sin - og nesten skremte vettet av ham.

Andre har opplevd bøker som flyttet på seg av seg selv i byens første bibliotek i arbeiderforeningens lokaler Øvre Langgate 26 – og en mystisk mann som forsvant rett ut i intet.

Vi får også høre om to sjømannsbrødre som angivelig tok farvel med moren sin i et syn samme natt som skipet deres gikk ned utenfor England i 1862.

Brødrene Peder og Ole Olsen viste seg for sin mor samme natt som skipet deres forliste utenfor England.

Doktorens gjenferd

Spøkelsesvandringen avsluttes ved Gunnarsbø, der skipsreder Wilhelm Wilhelmsen bygget sitt staselige herskapshus i renessansestil. Her knytter Fru Koch historien til den gamle doktoren Lorentzen, som i sin tid nektet datteren Catharine å gifte seg med Wilhelm fordi han var sønn av en simpel arbeider - en garver- og fordi familien ikke var fornem nok.

Paret giftet seg likevel, og etter doktorens død arvet de området der Gunnarsbøparken ligger i dag. Men det sies at doktoren fremdeles går igjen rundt det vakre huset, i fortvilelse over uretten han begikk mot datteren og svigersønnen. Han skulle nok gjerne selv vært gjest i selskapene der.

Fru Koch smiler mystisk og takker for seg. Hun har fortalt sitt og trekker seg stille tilbake inn i mørkets ensomhet. Mens vi står igjen og lurer på om vi egentlig er alene i Tønsbergs gamle gater og stred?