Blind over natten

Det tok bare ett kort døgn og noen ukloke beslutninger, og Anita Sandstrøm fra Narverød hadde mistet synet for alltid.

Anita og førerhunden Unita som hjalp henne å få tilbake livsgnisten.

Det er søndag kveld. Anita står på badet foran speilet og fjerner sminken. Hun lukker øynene og prøver å fjerne det hun tror er sminkerester med bomullsdotten, men noe irriterer i synsfeltet og går ikke bort. Øyet kjennes kraftig provosert. Hun bestemmer seg for å reise inn på legevakta for sikkerhets skyld. Her finner legene ingenting galt, hun leser alle bokstavene på plansjen fint, og blir sendt hjem igjen.

Anita hadde allerede mistet synet på venstre øye to år tidligere. Nå er hun bekymret for sitt høyre øye, men slår uroen vekk. Det blir nok bedre til i morgen. Da skal hun tidlig opp for å kjøre den halve timen til barneskolen, hvor hun har jobbet som lærer i tre år. Det har vært noen hektiske uker. Hun har akkurat startet som ny kontaktlærer i 3. klasse og stortrives i jobben. Mange nye barn og mye forberedelser krever sitt, men nå ser skolehverdagen endelig ut til å forme seg. Anita gleder seg til morgendagen og går til sengs som vanlig. Men hun sover ikke godt den natten, noe er ikke som det skal. Klokken 0630 ringer vekkerklokken. Anita stavrer seg opp, men synet er ikke blitt bedre, det er blitt mye verre. Grå flekker beveger seg fram og tilbake på netthinnen og synet er uklart.

- Du må kjøre meg til legevakta, sier hun til mannen sin. – Jeg kan ikke kjøre bil!     

Ingen hjelp å få

På legevakten fortsetter marerittet. En sur lege er misfornøyd med at de kommer så tidlig om morgenen. - Det finnes ikke leger som kan hjelpe deg her. Anita får en liste over øyespesialister og blir bedt om å ta kontakt med en av disse så fort legekontorene åpner om et par timer.

- Men dette er jo akutt! sier Anita.

Hun krysser veien over til akuttmottaket på Vestfold sentralsykehus i stedet og håper på bedre forståelse. Men også her blir hun satt på vent. Øyepoliklinikken åpner ikke før klokken åtte.

Siden går alt som kan gå galt, galt. Anita blir sittende på poliklinikken hele dagen. Siden hun ikke har time, får hun beskjed om at de skal ta henne innimellom de andre pasientene. Mens hun venter blir synet merkbart dårligere. Fargene forsvinner og flekkene i synsfeltet blir større. Legene som undersøker henne har ikke spesialistutdanning. De lurer på om det kan skyldes grums i øyet, men røntgenbilder viser at synsnerven er hoven. Og verst av alt; maskinen som brukes til synsfeltundersøkelser virker ikke.

Mandag ettermiddag blir hun sendt hjem igjen med beskjed om å komme tilbake onsdag, da skal maskinen være fikset. Men det er allerede for sent. Anita har mistet synet. Siden skal det vise seg at hun har hatt et øyeinfarkt, som har ødelagt synsnerven permanent.

Anita fortalte sin historie i Tolvsrødmagasinet høsten 2016.

Et uvirkelig sjokk

Anita reiser hjem uten noen form for oppfølging, ingen kontaktpersoner å ringe, ingen krisehjelp. Bare et stort, grått rungende mørke og en hjelpeløs følelse av at hele verden går i oppløsning.

– Christer, jeg er blind, hva gjør vi nå? sier hun til mannen sin om og om igjen.

Sammen leter de etter noen som kan hjelpe. De ringer Tønsberg kommune og blir sendt i en telefonisk runddans til hjelpepersonell som ikke kan hjelpe. Til slutt får de kontakt med Psykisk Helseteam og endelig er det noen som forstår. Paret får krisepsykiatrisk hjelp til å takle et sjokk som kan sammenlignes med en ekstrem katastrofesituasjon. Deretter ringer de Blindeforbundet, som kommer på hjemmebesøk og gjør den uvirkelige situasjonen litt lettere å bære.

Likevel, det er en ekstremt vanskelig livssituasjon å venne seg til. Ikke minst alt det praktiske, som stort sett faller på Christer. Han er på jobb på dagtid og Anita må greie seg selv i mørket. Hun snubler rundt, detter og slår seg stadig. Den første tiden sitter hun stort sett på en stol, uten å vite hva hun skal ta seg til. Etter hvert finner hun fram strikketøyet og lærer seg å strikke uten å se. Lydbøker blir også en kjær avkobling. Hjemmehjelpen er innom en snartur hver dag for å hjelpe henne med morgenstellet, utover det er det lite hjelp å få.

Christer og Anita med førerhunden Unita som ble redningen for dem begge.

Blindeforbundet redder sitasjonen

Det er Blindeforbundet som redder situasjonen. Anita og Christer blir sendt på rehabiliteringskurs for blinde og svaksynte i Hurdal. Der treffer de andre i samme situasjon, men ingen er så hardt rammet som Anita. Det er likevel det som skal til, det er et stort skritt fram.

Hun lærer seg å gå med hvit stokk og får etter hvert tildelt en førerhund, en svart labrador, som for sikkerhets skyld heter Unita. Hun var heldig og slapp å vente lenge på ferdig trent hund. Men det er høye krav som stilles til en førerhundeier. Hun må gå på kurs og få godkjent personlighet, fysikk og omsorgsevne. Hund og eier må matche.

- Første gang jeg gikk tur sammen med Unita til butikken uten hjelp, gråt jeg av lettelse.

- Der og da begynte livet mitt på nytt. Nå kan jeg gå ut når jeg vil, gå tur i nabolaget og handle, akkurat når det passer meg, sier Anita.

Hun har også fått andre hjelpemidler som gjør hverdagen enklere. Siri på I-phone leser mail og tekstmeldinger, et lese-tv siterer brev og tidsskifter. GPS har hun også fått, og sammen med Unita gir det henne enda større bevegelsesfrihet. Det begynner å flaske seg.

Livsgnisten og kampviljen våkner

Anita bestemmer seg for å ta tilbake kontrollen over eget liv. Hun søker kommunen om Personlig Brukerstyrt Assistanse.

- Jeg vil ikke bli en belastning for mannen min. Han skal ikke være min assistent, vi skal fortsatt være kjærester, begrunner hun søknaden med.

Da begynner byråkratiets mølle å kverne. Det blir dusinvis av møter med kommunen, Nav og helsevesenet. De tror ikke hun har behov for så mye hjelp og Anita må svare for seg.

 - Hvor ofte klipper du tåneglene? - Dusjer du hver dag? - Må du sminke deg? Det føles uverdig og nedlatende.

Hun får avslag på søknaden og klager. Tre ganger er saken oppe i Tildelingsutvalget i Tønsberg kommune. De mener synsskaden ikke er permanent, enda legeerklæringene viser noe annet. Til slutt klager hun kommunen inn til Fylkesmannen.

 - Jeg vil ikke være kommunens sparegris, skriver hun.

Det gjør susen. Kommunen blir pålagt å behandle saken på nytt og Anita får medhold. Hun får retten til Personlig Brukerstyrt Assistanse og muligheten til å leve et verdig liv. Da har det gått halvannet år siden den fatale mandagen hun ble blind. En frustrerende og langvarig kamp for å få hjelpen hun har krav på er over.

Anita fikk friheten tilbake med førerhunden Unita og støtte fra mannen Christer.

Livet går videre

Det har vært noen tøffe år og sorgen over synet som er tapt, er ikke borte.

- Legene burde behandlet meg akutt, gitt meg blodfortynnende og sendt meg i ambulanse til spesialister på Ullevaal. Det er slik de behandler andre typer infarkt. Da kunne kanskje noe av synet mitt vært reddet, sier Anita.

Du skal være frisk for å bli syk, er det noe som heter. Heldigvis for Anita er hun en ressurssterk type med et pågangsmot de fleste kan misunne henne. Hun gir seg ikke så lett! 

Året etter at hun mistet synet kom det første barnebarnet til verden. Anita fikk være med da den lille jenta ble født. Hun klippet navlestrengen, en symbolsk handling av stor betydning både for den nyfødte og bestemoren.

- Jeg er takknemlig og føler at jeg har fått livet i gave på nytt, sier Anita. – Nå kan livet bare komme, jeg er klar!